Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


Legg igjen en kommentar

Hvordan en tornado oppstår, og hva det har med kakao å gjøre.

Etter den ekstreme tornadoen som herjet i Oklahoma forrige uke fikk jeg lyst til å skrive om hvordan tornadoer blir til, men så ble jeg altså så fascinert av dette med adiabatisk nedkjøling at jeg ble nødt til å skrive om kakao først. Her kommer altså tornadohistorien.

Jeg har dessverre (?) ingen tornadobilder jeg har tatt selv, så dette bildet er fra Wikipedias side om tornadoer.

Jeg har dessverre (?) ingen tornadobilder jeg har tatt selv, så dette bildet er fra Wikipedias side om tornadoer.

Hvordan har det seg egentlig at så mye faenskap kan klumpe seg sammen på en plass i lufta, og fyke rundt og gjøre skade?

Vanligvis er det jo sånn at ting har en tendens til å spre seg utover. Rot, for eksempel. Det er veldig lett å få et gjevnt lag med lego i hele stua, men det krever mer innsats å få den tilbake i kassa. Vind pleier å ha den samme effekten: Har du raket sammen en svær haug med løv og overlater den til seg selv, vil den etterhvert være spredt (for alle vinder!). Vinden kommer ikke og samler sammen løvet for deg. Men når en tornado oppstår er det akkurat som om vinden samler seg på et sted, ikke for å rydde i hagen, men for å gjøre mest mulig ugagn.

Det er egentlig sånne prosesser som gjør planeten vår til det spennende stedet den faktisk er. Hadde alt bare spredt seg utover, hadde jorda vært flat og grå. Noen ganger fungerer heldigvis naturen sånn at en ting på ett sted fører til mer av den samme tingen på det samme stedet. Dette kalles for en selvforsterkende prosess, eller en ustabilitet. Rennende vann er et typisk eksempel. Når vannet har fått begynne å grave ett sted, gjør det at det blir lettere for mer vann å renne akkurat der, så får du gravd bort mer, du får mer vann, og vips har du fått ett nytt elveleie.

For å danne en tornado er vi nødt til å ha en eller flere selvforsterkende prosesser. Vi må også ha en kilde til energi. Hus kan ikke bli ødelagte helt av seg selv.

På jordoverflaten er det nesten alltid sola som står for energien. Når flomvann gjør ødeleggelser har sola først brukt energi på å flytte vann fra havet og høyt opp på land. Det er denne energien vannet kan bruke til å flytte hus når det renner nedover mot havet igjen. Energien som skal brukes i tornadoen ligger lagret i varm, fuktig luft ved bakken. Da lufta lå over Mexicogulfen, brukte sola energi på å rive vannmolekyler løs havoverflaten og sende dem opp i lufta. Dette er energi som kan bli frigjort om vannmolekylene setter seg sammen og blir til flytende vann igjen. Sola har også brukt energi på å varme opp lufta, både da den lå over havet og etter at den flyttet seg nordover og ble liggende over prærien i Oklahoma.

I Oklahoma møtes ofte denne varme, fuktige lufta sørfra med tørr, kjølig luft fra nord. Kald luft er tyngre enn varm luft, så når den kalde lufta flytter seg sørover, sklir den langs bakken og dytter den varme lufta opp.

Når den varme lufta stiger oppover, kommer den etterhvert opp i luft som har mindre trykk enn den selv. Og akkurat som når lufta du blåser med munnen blir kald fordi den utvider seg, bruker denne lufta en del av den varmeenergien den har fått fra sola til å utvide seg og dytte vekk lufta rundt seg, og den blir kaldere. Kald luft har ikke plass til like mye vanndamp i seg som det varm luft har. Når lufta blir avkjølt, begynner vannmolekylene å klumpe seg sammen på ørsmå partikler og bli til vanndråper. Da frigjøres energien som ble brukt til å fordampe vannet over havet, og den energien gjør at lufta blir varmere, igjen. Når den blir varmere, blir den igjen lettere enn lufta rundt seg – og den stiger videre oppover. Den kan selvfølgelig ikke bare stige opp og etterlate seg et tomrom, så lufta lenger ned blir trukket oppover. Dette er altså en selvforsterkende mekanisme. Luft stiger, vanndråper dannes, lufta stiger mer, trekker med seg mer luft, som igjen utvider seg og lager vann og vil stige, og trekker mer, og så videre.

Når vanndråpene som dannes blir store nok vil de begynne å dette ned som regn. Dette vil etterhvert avkjøle lufta og bakken under slik at mekanismen som løfter luft oppover stoppes. Men, om det er litt vind høyt oppe som dytter regnet vekk fra den stigende lufta, vil du få en sirkulasjon der luft stiger opp ett sted, og regn detter ned et annet sted. Er det i tillegg sånn at vinden blåser litt fortere på den ene siden enn den andre, kan dette systemet begynne å rotere. Da blir det omtrent som en snurrebass – har du først fått noe til å begynne å snurre, er det ikke så lett å stoppe det. Og nå kan situasjonen bli virkelig farlig. Luft suges inn fra sidene og oppover, kald luft og regn faller ned på sidene, det hele roterer og flytter seg og kan suge med seg hus, biler, kuer og trær når det farer forbi. Jo mer varm og fuktig luft som er tilgjengelig langs bakken, og jo tørrere og kaldere lufta rundt er, jo lengre kan tornadoen holde på.

Det som gjør tornadoen synlig er vanndråpene som er kondensert i den kalde lufta, akkurat som i en sky. Nederst ser man selvfølgelig også støv som blir virvlet opp.

Advertisements


6 kommentarer

Jeg er jo varm inni meg. Hvorfor kan jeg blåse på kakaoen for å få den kald?

En ekstra fin kopp med kakao. Den varmer seg selv ved at du lar kalsiumoksid blande seg med vann i et rom i bunnen av koppen. Da dannes det såkalt lesket kalk i en prosess som frigjør masse varme. Se hotbooster.com

En ekstra fin kopp med kakao. Den varmer seg selv ved at du lar kalsiumoksid blande seg med vann i et rom i bunnen av koppen. Da dannes det såkalt lesket kalk i en prosess som frigjør masse varme. Se hotbooster.com

Jeg trodde at jeg hadde et greit svar på dette. Men i dag, da jeg prøvde å finne forklaringen på hvordan tornadoer blir til (sammenhengen mellom tornadoer og kakao får vi spare til en annen gang) fant jeg et nytt svar! Kult! Jeg tar det nye svaret først:

DU KAN BLÅSE BÅDE VARM OG KALD LUFT MED MUNNEN.

Prøv selv! Om du har munnen helt åpen er lufta du blåser ut varm. Lager du en bitteliten åpning og blåser lufta gjennom, blir den kald!

Når lufta kommer ut gjennom det lille hullet du har laget, har den høyere trykk enn lufta utenfor. Den kan selvfølgelig ikke fortsette å ha høyere trykk når den kommer ut i det fri. Når det er mindre som dytter på den, vil den ha mere plass. Lufta utvider seg. Når den gjør det, må den dytte bort lufta som står i veien for den. For å dytte noe er du nødt til å bruke litt energi, og denne lufta som utvider seg, gjør det så fort at den ikke rekker å hente noe energi fra omgivelsene. Derfor bruker den av energilageret sitt, nemlig varmen sin. Om den startet med veldig høyt trykk, vil den utvide seg masse, og den ender opp med å bli veldig kald. Du kan prøve selv med å blåse på hånda di mens du gradvis spisser munnen mer og mer. Du vil kjenne at lufta du blåser ut blir kaldere og kaldere. Ganske kult, eller hva? Effekten er enda tydeligere om du prøver med en boks med komprimert luft, eller kanskje en sykkelpumpe.

På denne måten kan vi altså bruke lufta som kommer fra den varme kroppen vår til å få kakao til å bli en god del kaldere enn innsiden av munnen.

Den opprinnelige forklaringen min, som sikkert er en god del av sannheten, var som følger:

Rett over den varme kakaoen, nedi koppen, blir lufta varmet opp. Når lufta ligger stille oppi der, er den ganske dårlig til å flytte varmen videre oppover og bort fra kakaoen. Om vi blåser på koppen, flytter vi den varme lufta vekk og det kommer ny kald luft ned som kan ta med seg mere varme bort. Sånn blir kakaoen kald fortere.

For den som skulle være ekstra interessert, kalles den første mekanismen for adiabatisk avkjøling og den andre for konveksjon.


2 kommentarer

Flom og ødeleggelser

Nå er det mye vann over alt!

Problemene med vann oppstår når det blir mye av det, og spesielt når det renner fort. Jo fortere vannet renner, jo vanskeligere er det å stoppe det eller få det til å svinge unna. Når det kommer en mengde vann rennende mot en parkert bil, så kan vannet velge å svinge rundt bilen, eller det kan fortsette rett fram og ta bilen med seg. Om hastigheten til vannet er stor nok, koster det mer energi å svinge unna enn det gjør å ta bilen med seg. Siden naturen er gjerrig velges den billigste løsningen, og bilen får seg en tur nedover elva.

Når det er flom finner ofte vannet nye veier å renne. Kanskje har elva i alle år vært nødt til å svinge rundt en voll. Plutselig er vannstanden blitt høyere, og noe vann finner en vei å renne over toppen av vollen. Det rennende vannet graver med seg litt jord og sand. Da blir det lettere å renne der, og mer vann kommer til. Mer vann, høyere hastighet, og så blir vannet i stand til å ta med seg grusen under i tillegg. Dette forsterker seg til hele elva kommer rennende ned gjennom sentrum og tar med seg alt som står i dens vei.

Elva renner gjennom Kvam sentrum. Foto: Dag W. Grundseth, Aftenposten

Elva renner gjennom Kvam sentrum. Foto: Dag W. Grundseth, Aftenposten

Egentlig så pleier ikke vannet å begynne med å grave seg gjennom en demning fra toppen. Tenk deg en demning som består av jord, grus og stein, som holder en mengde med vann bak seg. Trykket er høyest nederst i vannet, og trykket her blir større når vannstanden blir høyere. Det er vanskelig å presse vannet gjennom demningen, men det er ikke umulig. Noen små sprekker og hull går det an å finne veien gjennom. Når trykket bak demningen blir høyt nok, begynner noe vann å piple gjennom nederst i demningen. På utsiden, der vannet kommer ut i det fri, greier det å grave løs litt jord eller sand. Da blir veien for vannet som kommer bak litt kortere, det er altså litt lettere for vannet å komme gjennom, og det gjør at hastigheten kan øke litt. Så graver vannet ut litt til, og gravingen fortsetter, i raskere og raskere tempo. Det som først så ut som uskyldig pipling på utsiden av demningen blir til et hull som utvider seg, fra utsiden, helt til det bryter gjennom og hele demningen kollapser.

Dette er gjerne mekanismen som får veier til å kollapse. Vannet vil fra den ene siden av veien til den andre, og enten hadde det ikke noe rør å renne gjennom, eller så var røret blitt for lite. Da begynner det først å sildre gjennom, og grave med seg mer og mer grovkornet fyllmasse fra den andre siden av veien, helt til det ikke er noe igjen til å holde asfalten oppe og den knekker og faller ned i hullet. Yr.no har lagt ut en fantastisk film som viser hvordan riksveg 3 ved Atna kollapser. Røret som gikk under veien var blitt for lite, og vannet har gravd ut alt så asfalten henger i løse lufta. En sprekk oppstår i asfaltdekket, og den vokser raskere og raskere – og så raser hele veien ned. (mannen med gravemaskin og mobiltelefon ser forbløffende rolig ut.)


5 kommentarer

Tidevannet er en bølge med bølgelengde like stor som halve jordas omkrets

Ja, nemlig.

For den tid tilbake fikk jeg en oppgave der jeg ble nødt til å lære meg en del om tidevann, noe jeg aldri har hatt noe særlig forhold til. Da lærte jeg mye spennende. Hør bare:

Vi har alle lært at tidevannet skyldes at månen trekker på havene. Månen bruker litt over et døgn på en runde rundt jorda. Men hvor mange ganger har vi høyvann i løpet av et døgn? To! Det er høyvann både på den siden av jorda som vender mot månen, og den som er lengst bort fra månen.

Gravitasjonskraften, som er den kraften som månen trekker på oss med, er mye kraftigere når ting er nære hverandre enn når de er langt fra hverandre. Når månen står et bestemt sted i forhold til jorda, trekker den
mest på vannet på den siden av jorda som vender mot den
litt mindre på selve jorda
og minst på vannet på den siden av jorda som vender bort fra månen.
Dette resulterer i at vannet buler ut mot månen, fordi det blir trukket mot den, men også at det buler vekk fra månen, fordi jorda blir trukket vekk fra vannet. Disse bulene danner to topper i en bølge med bølgelengde som er så stor som halve jordas omkrets, og de beveger seg rundt jorda i takt med månen. Når jorda, sola og månen står på linje gjør effekten fra sola i tillegg til månen at vi får ekstra høyt tidevann, springflo.

bilde: Shortlake's Hobby (flickr)

Tidevannsforskjell i Bay of Fundy. bilde: Shortlake’s Hobby (flickr)

Den store tidevannsforskjellen i Bay of Fundy har gitt opphav til spesielle fiskemetoder. (Bilde fra Macmillans "Tides", 1966)

Den store tidevannsforskjellen i Bay of Fundy har gitt opphav til spesielle fiskemetoder. (Bilde fra Macmillans «Tides», 1966)

Noen steder på jorda, som i Oslofjorden, eller i Middelhavet, er tidevannet ganske kjedelig. Det er nesten ingen forskjell på høyvann og lavvann. Andre steder er forskjellen dramatisk. Det stedet på jorda som har størst forskjell på flo og fjære er Bay of Fundy, på østkysten av Canada. Her er spennet på hele 14,5 meter.

Som sagt er det nesten ikke tidevannsforskjell i Middelhavet. I Atlanterhavet har vi to omtrent like høyvann i døgnet, mens i Stillehavet har man en høy flo etterfulgt av en lavere flo. Vi kan forstå dette ved å tenke på verdenshavene som bøtter av forskjellig størrelse. Når du bærer en bøtte full av vann, gjelder det å unngå at det begynner å skvalpe. Svinger du på bøtta i akkurat feil takt, vil bølgen i bøtta forsterkes og vannet skvalper ut over sidene. Da har du truffet bøttas egenfrekvens. Tilfeldigvis er det sånn at Stillehavet har en egenfrekvens på omtrent et døgn, slik at annenhver flo forsterkes. Atlanterhavet er halvparten så stort, og liker bedre svingninger på et halvt døgn. Derfor blir begge tidevannene like store. Egenfrekvensen til Middelhavet passer ikke med tidevannet i det hele tatt, så ingenting forsterkes og vannet holder seg ganske flatt. (Dette ble en ulempe for romerne da de kom med galeiene sine og skulle innta de britiske øyer. Innbyggerne der kunne dra nytte av den store tidevannsforskjellen som romerne ikke hadde noen erfaring med.)

Kartet under er lånt herfra.
Det viser flere fascinerende ting:
– Hvor tidevannsforskjellen er stor (røde farger) og hvor den er lav (blå farger)
– De hvite linjene er områder som alltid har høyvann på samme tid. Man kan tenke seg at den hvite linja viser hvor toppen av tidevannbølgen befinner seg på ett bestemt tidspunkt. Tidsforskjellen mellom hver linje er en time.
– På grunn av jordrotasjonen beveger tidevannsbølgen seg rundt noe som kalles amfidromiske punkter. Det er punktene der de hvite linjene møtes. I disse punktene er det konstant høyvann.
M2_tidal_constituent


Legg igjen en kommentar

Krøllete stein

Jeg er heldig som jobber sammen med geologer, for de har lært meg mye som gjør hverdagen mer interessant. Det er jo alltids stein å se på. Se på denne, for eksempel:
20130715-122357.jpg
Fantastisk! Alle stripene i steinen har blitt helt krøllete! Små bølger og store bølger og forskjellige retninger. Også stein som er så hardt. Her må det ha hendt noe stort.

Det er godt jeg har forskere noen kontorer bortenfor som jobber hardt med å forstå hvordan folding av stein foregår.

Hovedprinsippet bak foldingen er ganske greit å forstå. Jordskorpa består av forskjellige plater som beveger seg i ulike retninger. Noen ganger kolliderer to kontinenter med hverandre. Om to biler frontkolliderer i stor hastighet, vil stålplatene i bilen krølle seg sammen. Kontinenter beveger seg ikke fort, men til gjengjeld er de fryktelig store og tunge. Derfor vil de folde seg når de støter sammen, slik som bilene.

Fjellene i Himalaya er svimlende høye fordi India kræsjer med Eurasia. Akkurat nå. De norske fjellene var kanskje enda høyere en gang, da Grønland og Norge kolliderte. Nå har vi bare restene igjen.

På kjøkkenet har jeg en svamp til å vaske med. Den er stripete. Om jeg klemmer sammen svampen i lengderetningen, vil den bøye seg – og alle stripene bøyer seg sammen. De svinger seg ved siden av hverandre som kjørefeltene på en amerikansk motorvei.

Før Grønland kom og dultet til Norge, lå nok de hvite og svarte lagene i denne steinen pent og rett over hverandre. Nå er de krøllet hit og dit. Den stripete steinen har altså ikke bøyd seg på samme måte som svampen min. Hvordan skjedde dette?

Geologer er vant til å tenke på ting som skjer over veldig, veldig lang tid, og om du bare har god nok tid, så er stein flytende. Det er jo flere andre ting som trenger litt tid på seg til å flyte. Honning kan trenge alt for lang tid til å dryppe av skjea og ned i teen. Vann, derimot, renner som bare det. Matolje ligger et sted i mellom.

Tenk deg at du har et lag med noe som er veldig treigtflytende inne i en blokk av noe annet som flyter lettere, og klemmer hele blokken sammen. Det treige laget i midten får kanskje ikke tid til å flyte, slik at det bøyer seg som en plate, mens stoffet som omgir det flyter unna for å gi plass. Det er dette som har skjedd i steinen. De fine mønstrene blir til fordi de forskjellige lagene har litt forskjellige egenskaper.

Siden stein er så treigtflytende at det kan ta tusener av år å få den til å gjøre noe som helst, er det ikke så lett å vite hvor treigtflytende den faktisk er, eller å gjøre eksperimenter for å se hva slags foldemønstre man kan få av forskjellig typer stein. Derfor lager geologkollegene mine liksomsteiner på datamaskinene sine, og ser på hva slags mønstre man kan få ut i fra forskjellige sammensetninger og dyttehastigheter. Målet er å kunne forstå litt mer av hva de fine steinene har å fortelle oss om jordas historie.

(Om du vil stirre mer på den fine steinen på bildet, finner du den i en mur på Kronprinsesse Märthas plass like ved Rådhuset i Oslo.)

*****************************
Rettelse: Jeg vet ikke om steinen på bildet var involvert i kollisjonen mellom Norge og Grønland! Jeg hadde egentlig en annen stein i tankene (fra Jotunheimen), men byttet bilde i siste liten fordi jeg ikke var så fornøyd med kvaliteten på det jeg hadde. Så endte jeg opp med denne bygningssteinen som kan være fra hvor som helst. Fryktelig uvitenskapelig, selvfølgelig!


Legg igjen en kommentar

I anledning dagen: Champagnefysikk!

sotnemaiI tilfelle 17. maifesten skulle bli kjedelig får dere her en grunn til å stirre dypt og lenge inn i champagneglasset.

Champagne lages ved å tilsette noe som kunne vært ferdig vin litt ekstra gjær og sukker, og forsegle dette i en flaske som er konstruert for å tåle stort trykk. Når gjæren i flaska gumler i vei på sukkeret sitt produserer den CO2. Det er mulig å løse opp noe CO2 i vannet, akkurat som man kan løse opp salt eller sukker, men det er grenser for hvor mye som får plass. Derfor begynner også det lille luftrommet som var igjen etter å ha forseglet flaska å fylles opp med CO2. Siden flaska er tett gjør dette at det blir mindre og mindre plass mellom gassmolekylene, så trykket øker. Det gjør at det etterhvert blir vanskelilgere å få CO2en som blir produsert over i gassform, så det blir veldig mye CO2 løst opp i champagnen.

Når man så tar av korken, får den gassen som hadde samlet seg i toppen av flaska plutselig lov til å utvide seg, og korken skytes avgårde. Siden trykket nå har blitt mindre, har champagnen veldig lyst til å kvitte seg med CO2en den har løst opp i seg. Dette kan den gjøre ved å la CO2molekylene virre vekk der hvor champagnen er i kontakt med luft, eller ved at det dannes gassbobler inne i væsken, som kan stige opp og unslippe. Som jeg har fortalt tidligere så er det ikke så lett å danne bobler. Boblene dannes best om de får litt hjelp, ved for eksempel

– å lage baluba (riste på flaska, røre rundt, hive glasset i veggen). Det som skjer da er at man får høyt trykk noen steder og lavt trykk andre steder i væsken, og der det er lavt trykk er det mye enklere å lage bobler).

– å gi bobla et sted å starte. Dette kan være riper i glasset, eller rett og slett rusk og møkk. Ofte trives ikke vannmolekylene fult så godt på sånne steder, og det er enklere for gassen å klumpe seg sammen der og lage boble. Om du heller champagne i et ekstremt rent glass kan det se veldig kjedelig ut, fordi det nesten ikke dannes bobler. Men når du tar en slurk, treffer væsken tusenvis av rare punkter i munnen din der den kan boble i vei. På den annen side kan det blir veldig mye bobling av å bruke møkkete glass (prøv selv!), men da blir CO2en fortere brukt opp og champagnen blir fort lite festlig.

Når en boble først har startet på en liten «urenhet» (som vi kaller det så fint i vitenskapen) nede i glasset, sitter den der til den blir stor nok til å rive seg løs og stige oppover. Når bobla stiger, skjer to ting:

– den blir større og større. Det er fordi væsketrykket blir mindre og mindre når den beveger seg oppover.

– fordi den blir større, beveger den seg også fortere. Krafta som beveger den oppover, altså oppdriften, blir nemlig større jo mer plass bobla tar. Prøv å dytte en ballong ned i vannet. Jo mer av ballongen som er under vann, jo hardere må du dytte. Bobla beveger seg altså fortere og fortere og fortere helt til den når overflaten og sprekker.

Om en boble tilfeldigvis er litt større enn bobla foran seg, har den derfor muligheten til å ta den igjen.

Nå er det bare å sette seg til med champagneglasset og se om dette stemmer. God 17. mai!


Legg igjen en kommentar

Forskningsopphold på den amerikanske rivieraen

Til alle dere som vurderer en forskerkarriere, her kommer et stort argument FOR:

Supre muligheter for utenlandsopphold! Både alene og med familie.

Selv så vi vårt snitt da pappapermen for barn nummer tre skulle gjennomføres. Siden ingen av barna hadde begynt på skolen enda var det en smal sak å ta med seg hele gjengen til California midt i den mørkeste og kaldeste norske vinteren. At svigermor hadde blitt pensjonist og ville bli med for å leke med barna hjalp også.

Forsker, barn og bølger.

Forsker, barn og bølger.

Dette trenger du for å reise på forskningsopphold noen måneder med familien:

– et fint sted der familien vil trives, som også har en god forskningsgruppe som du kunne tenke deg å jobbe i.

– invitasjon fra forskningsgruppen. Det er greit å begynne i litt god tid for å finne ut når og om det passer at du kommer og hva slags prosjekt du kan gjøre mens du er der.

– ekstra penger, for eksempel fra forskningsrådet.

– visum? I USA kan du være inntil 90 dager uten visum. (Ikke vær så dum som meg og bestill billetter hjem samme dag som visumet går ut. Da sitter du i saksa om det blir forsinkelser og du ikke kommer deg ut av landet den dagen. Vi fikk kranglet oss på standby og kom oss ut med et nødskrik.)

– om du skal til USA må du huske å søke om skattefritak for perioden du er ute. Kontakt skatteetaten.

– sted å bo. Prøv for eksempel dette nettstedet.

Utsikt til UCSB fra stranda.

Utsikt til UCSB fra stranda.

Pelikaner på campus.

Pelikaner på universitetet.

Jeg fikk tilbringe tre måneder i gruppen til Jacob Israelachvili, der jeg lærte å bruke et apparat som han har utvilket for å måle krefter mellom overflater. Målet mitt var å tilbringe mest mulig tid på labben og gjøre eksperimenter sammen med de som kunne det, og det fikk jeg gjøre – alle i gruppen var veldig hyggelige og hjelpsomme og jeg fikk lært masse. Og så er det selvfølgelig veldig stas å bli kjent med ham som har skrevet BOKEN og har lagt grunnlaget for mye av det jeg jobber med.

Praktisk nok så holder denne gruppen til på universitetet som må ha en av verdens beste beliggenheter. University of California Santa Barbara ligger et par timer nord for Los Angeles. Campus er på en odde med strender på begge sider og en egen lagune. Vi hadde surfbrett stående på labben. Det er sykkelveier over alt og bilistene er hyggelige og omtenksomme (et sjokk for meg som er vant til kamikazesyklingen i Oslo). Det regner omtrent fem ganger i året. Om det skulle bli tåke, kan man reise opp i fjellene bak byen for å finne sola.

Det er også en opplevelse i seg selv å komme fra Universitetet i Oslo til University of California. Nå er jo Oslo en flott by og alt det der, men vi er vel ikke akkurat verdens navle. I USA får man unektelig følelsen av å være mer «der det skjer». På den annen side er arbeidslivet mye råere der borte. En dame på labben min fortalte om hvordan hun måtte skjule at hun var blitt gravid for å ikke bli kastet av doktorgradsprogrammet. Etter å ha fått babyen var hun hjemme i fire uker (!!) før hun sendte ungen i barnehagen og begynte i en annen gruppe der de ikke visste at hun hadde fått barn. Jeg følte meg temmelig bortskjemt der jeg satt med betalt opphold for familien og mannen på tre måneders pappapermisjon!