Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen

I bane rundt jorda

Legg igjen en kommentar

Siden jeg skulle svare på spørsmål om sentrifugalkraft og vektløshet i Abels tårn på fredag (som forresten var veldig morsomt, og kan høres her om noen er interessert) har jeg tenkt en del på dette med å gå i bane, så jeg tenkte det kunne passe å skrive litt om det i kveld.

Kan man skyte seg selv i bakhodet?

Ja. Sånn bortsett fra at det sikkert står trær i veien, og at jorda ikke er trill rund som en kule, og at man garantert ikke kan få kula til å gå raskt nok, så er det fint mulig å skyte rett frem og treffe seg selv i bakhodet.

Når kula skytes går den først rett frem, men etterhvert vil den bøye av nedover fordi den blir trukket ned av jorda. Står du på en kjempestor flat slette, vil banen til kula etterhvert krumme seg så mye at den treffer bakken.

Men: jorda er jo også krum. Om kula bare går fort nok, vil den fortsatt falle nedover, men mens den faller vil jorda også krumme seg vekk under den. Går den bare fort nok, vil den falle og falle, men aldri rekke å falle helt ned. Til slutt har du den i hodet. Hvis du ikke skjøt enda raskere, da, slik at kula forsvant ut i verdensrommet og ble borte.

Hvor fort må egentlig kula gå?

Den nevnte kula måtte ha beveget seg i 28 000 kilometer i timen for å ha kommet seg hele veien rundt jorda. Til sammenligning forteller Wikipedia meg at 1200 kilometer i timen er en typisk kulefart.

Jo lengre unna jorda man er, jo lavere er den hastigheten man er nødt til å ha for å holde seg i bane. Det er fordi jorda ikke trekker like hardt på ting som er langt unna.

36 000 kilometer over jorda er det stedet du må være for å holde deg over samme sted på jordoverflaten hele tiden mens du går i bane. Dette er selvfølgelig praktisk for satelitter som skal brukes til kommunikasjon og den slags. Satelittene her oppe trenger bare å bevege seg i 11 000 kilometer i timen.

Såvidt jeg kan regne ut akkurat nå måtte kula ha blitt skutt ut over tre millioner kilometer over jorda for å kunne gå i bane med sin beskjedne hastighet. Sola er i gjennomsnitt 150 millioner kilometer unna oss. Nå begynner dette å bli veldig hypotetisk, og jeg kan ha gått i surr med nullene mine. Du trenger nok ikke være redd for en kule i bakhodet (fra din egen pistol) med det aller første.

Spiller massen noen rolle?

Det kan man jo lure på. Kraften som jorda trekker på ting med øker jo med massen av tingen. Så dersom du er veldig tung, vil kraften fra jorda som får deg til å svinge i banen din også være større. Praktisk nok blir den kraften som trengs for å få deg til å svinge også større. En dobbelt så stor ting trenger dobbelt så stor kraft, men blir også trukket dobbelt så mye av jorda, så det går opp i opp – massen har ingenting å si. Derfor går romstasjonen og astronautene inni den i akkurat samme bane, som gir denne følelsen av vektløshet (du setter deg på stolen, men stolen faller vekk under deg, dere faller begge to hele tiden).

Å forenkle ting

er nyttig i mange tilfeller, men det kan være skikkelig irriterende for den som kan mye om emnet. Jeg har en følelse av at mange som leser dette kan komme til å ergre seg over ting som er utelatt. Romfart er jo noe som mange kan mye mer om enn meg. Jeg blir bare glad for oppklarende kommentarer. Kom med det!

Dette er en GPS-satelitt, som bor omtrent 20 000 km over jorda. Bilde: Wikimedia Commons

Dette er en GPS-satelitt, som bor omtrent 20 000 km over jorda. Bilde: Wikimedia Commons

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s