Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


2 kommentarer

Regnbuen på 6:40

Før påske hadde jeg gleden av å delta på noe som var helt nytt for meg: Et konsept som kalles Pecha Kucha, og som har blitt kjørt på DogA, Norsk Design- og Arkitektursenter, i åtte år nå. Konseptet går ut på at foredragsholdre får velge 20 bilder, og vise dem i nøyaktig 20 sekunder hver, og snakke mens bildene vises i 6 minutter og 40 sekunder. Gjengen som arrangerer Pecha Kucha er flinke til å velge folk som har noe å fortelle om riktig varierte saker.

Oppdraget mitt var å «fortelle om noe kult i naturen», så det var jo ganske åpent. Jeg bestemte meg for å snakke om regnbuer. De er desidert kule, og det finnes fine bilder av dem.

Dette er et av de korteste foredragene jeg har gjort noen gang, og et av de jeg har øvd aller mest på. Når man har så kort tid, og bildene skifter automatisk, er det ikke mye rom for improvisasjon. Vanligvis tar jeg en del på sparket, men her måtte hvert ord sitte som spikret og jeg måtte finpusse alle setningene for å ikke bruke for mye tid. Det var en morsom øvelse.

Hele programmet ble filmet av Aftenpostens WebTV, og resultatet er nå tilgjengelig her – til opplysning og forlystelse når du har 6:40 ledig.

(har du flere ganger 6:40 ledig, bør du se noen av de andre innslagene fra Pecha Kucha. Jeg anbefaler spesielt den som heter «De blåste tobakk opp i baken på de avdøde»).

117-1773_IMG


1 kommentar

Etisk forskning i oljelandet

Etter at den såkalte akademia-avtalen mellom Statoil og en rekke norske universiteter og andre forskningsinstitusjoner ble signert i fjor, har debatten rast om omfanget av petroleumsforskning ved norske universiteter. Kan oljeforskningen ved universitetene gjøre at vi forlenger vår oljeavhengighet, istedenfor å bruke den intellektuelle kapasiteten vår til å forske frem de alternative teknologiene vi helt klart kommer til å trenge?

Debatten førte til at Universitetet i Bergen i januar bad den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) om å «gjennomgå dei ulike problemstillingane, vurdere dei ulike perspektiva og eventuelt kome med råd til universitet og andre forskningsinstitusjonar om forskning på petroleum og ulike teknologiar for utvinning av petroleum er forskningsetisk forsvarleg«.

Mens dette pågikk ble jeg bedt om å ta en sentral rolle i en søknad om et stort prosjekt – for petroleumsforskning. Jeg syntes dette var kjempevanskelig. Grunnen til at jeg overhode begynte med realfag var jo at jeg ville redde verden. Ikke fordi jeg ville ta opp mer olje.

På den annen side: Når denne oljen først skal opp (og i dette tilfellet er det snakk om såkalte «ukonvensjonelle» kilder, der teknologiutfordringene er ekstra store), har vi som fagpersoner kanskje et ansvar for å gjøre den forskningen som skal til for at det skjer på en mest mulig forsvarlig måte? At jeg bestemmer meg for at jeg ikke vil være med, vil ganske sikkert ikke følge til at det pumpes opp mindre olje.

Jeg gikk med på et kompromiss, der en del av beskrivelsen ble endret fra «økt utvinning» til «bærekraftig utvinning». Om pengene noen gang blir innvilget får jeg bestemme meg for om jeg egentlig syntes at dette var greit.

I dag kom uttalelsen fra komitéen. Og nå har vi det fra høyeste hold: Det er ikke grei skuring å kjøre på med all den petroleumsforskning man kan klare å få penger til.

NENT mener at universitetene reflekterer alt for lite over sin samfunnsoppgave i dette spørsmålet:

Hva er de sentrale kunnskapsutfordringer vi står overfor, og hvordan skal vi møte dem? Bidrar universitetene samlet sett til en videreutvikling av dagens samfunn, eller er den en konstruktiv aktør i å vri utviklingen? Hva slags plass skal forskning som er med på å forlenge oljealderen ha på forskningsinstitusjonene? Binder samarbeidet med petroleumsnæringen i for stor grad opp intellektuell kapasitet og kompetanse over tid? Bidrar petroleumsfinansiert forskning til en legitimering av at en omstilling ikke haster?

NENT peker også på at Norge har forpliktet seg til togradersmålet. For å nå dette er store, radikale endringer nødvendige, og de må skje raskt. I denne forbindelse stiller NENT spørsmålet om samarbeidet mellom forskningsinstitusjonene og petroleumsnæringen vil være til hinder for en omstilling til fornybar energi, eller om samarbeidet kan være en del av omstillingsprosessen. De sier videre at NENT mener at en oppfylling av målsetningen om bærekraft krever en energiomstilling og kunnskapsutvikling. Det tilligger forskningsbevilgende myndigheter og forskningsinstitusjonene et ansvar i denne sammenhengen, og universitetene har et særlig ansvar i kraft av sin rolle som kunnskapsbærer.

Kort oppsummert konkluderer NENT at petroleumsforskning er etisk uforsvarlig dersom det fører til at togradersmålet ikke nåes. Dette er jo såpass lite konkret at alle har mulighet til å fortsette i sine sedvanlige spor. Jeg er spent på om universitetene nå vil ta oppfordringen om en mer aktiv tilnærming til problemstillingen.

For meg er det to spørsmål her, og begge er vanskelige. Det første er: Hva skal vi forske på? i betydningen forskerne i Norge, betalt av skattebetalere og norsk industri. Det andre: Hva skal jeg forske på? Når jeg prøver å finne svaret, ser jeg samtidig for meg hva jeg skal svare på dette spørsmålet om 30 år:

Hva gjorde du?

 


1 kommentar

Open Access? Om publisering, idealer og realiteter

For tiden holder jeg på med det som kanskje er den viktigste delen av arbeidet mitt: Publisering. Forskning har ingen verdi før den er delt med andre. Derfor skal vitenskapelige resultater beskrives i vitenskapelige artikler og publiseres i vitenskapelige tidsskrifter.

Prestisjeforskning

Det er forskjell på tidsskrifter. Noen er veldig prestisjefylte og nesten helt umulig å publisere i, noen er prestisjefylte og vanskelige å publisere i, og så er det alle de andre.

Jeg vil gjerne fortsette som forsker etter at den kontrakten jeg har nå går ut om tre år. Jeg kan ikke regne med at noen kommer til å ansette meg uten at jeg har fått bevilget mine egne forskningsmidler fra det norske eller det europeiske forskningsrådet. Når disse skal bestemme hvem de skal gi penger til, ser de på hva man har publisert. Desto flere prestisjepublikasjoner du har, desto bedre er du. Har du ingen er løpet kjørt.

Derfor sikter jeg høyt og jobber meg nedover. Jeg fikk nettopp artikkelen min i retur fra førstevalget mitt. Kjedelig, men ikke uventet. Nå må bestemme meg for hva jeg vil prøve som plan B, og så må jeg i gang med å tilpasse artikkelen til det riktige formatet før jeg er klar til å sende den inn igjen.

Open Access?

Jeg blir betalt av staten, det vil si alle skattebetalerne i Norge, for å gjøre forskningen min. Derfor virker det rimelig at artiklene jeg publiserer skal være tilgjengelige for alle. Og siden vi forsker for å drive verden fremover og gjøre den bedre, vil vi gjerne at alle i verden skal kunne benytte seg av forskningsresultater, uansett om de bor i et rikt eller et fattig land. Derfor snakkes det mye om det som kalles Open Access: At forskningsresultater publiseres i tidsskrifter som er fritt tilgjengelige for alle. Alternativet, som er det vanligste, er at universiteter og høgskoler betaler store summer for å ha tilgang på tidsskriftene der mesteparten av verdens forskning publiseres. Universitetet i Oslo har som mål at mest mulig av forskningen deres skal være allment tilgjengelig.

Når jeg skal bestemme meg for hvor jeg skal sende artikkelen min, kunne jeg ha valgt et Open Access tidsskrift, slik at forskningen min ble tilgjengelig for alle. Men det gjør jeg ikke. Det finnes ingen slike tidsskrifter som blir ansett som gode nok. Jeg kan være idealistisk og publisere åpent, men da må jeg samtidig være klar til å finne meg en annen jobb når pengene tar slutt.

Blir det bedre?

Kanskje kommer muligheten til å publisere åpent dersom jeg en gang har en trygg, fast stilling ved universitetet? Vel, egentlig ikke. Som professor har man riktignok lønn livet ut, men man har ikke penger til så mye som en pakke gummihansker til labben om man ikke har greid å få inn eksterne forskningsmidler. Man kan ikke slutte å bevise hvor fremragende man er som forsker. Dessuten skriver man gjerne artikler sammen med doktorgradsstudenter og unge forskere som er avhengig av prestisjepublikasjoner for å få jobb.

Til den internasjonale forskningsfinansieringsmaskinen finner en bedre måte å evaluere forskere på vil vi nok fortsette å publisere i de dyre, lukkede tidsskriftene. For å gjøre ting litt bedre går det ofte an å legge ut «pre-print» utgaver av artikler i åpne arkiver. Og de som ikke har tilgang på de dyre artiklene kan fortsatt sende en e-post til forfatteren og be om en kopi. Jeg ble ihvertfall fryktelig glad den ene gangen noen gjorde det.

fra "Piled Higher and Deeper" by Jorge Cham, www.phdcomics.com

fra «Piled Higher and Deeper» by Jorge Cham, http://www.phdcomics.com


3 kommentarer

Hvordan overleve prøveforelesning og disputas

20140607-174241.jpg
Torsdag arrangerte fakultetet mitt for første gang en dag for å samle og synliggjøre doktorgradsstipendiatene. Sammen med Cathrine Fagernes (disputerte for en måned siden) og Anne Spurkeland (professor) var jeg bedt om å snakke om «The Final Countdown»: Hvordan man skal overleve de to siste ukene før prøveforelesning og disputas, medregnet siste dagen.

For dere som tilhører den virkelige verden: Disputas er den dagen man skal forsvare doktorgradsavhandlingen sin for en komité og bli funnet verdig i å motta graden PhD. To uker før dagen får man oppgitt et tema som man skal forelese om tidligere på dagen. Til sammen består den store dagen av tre deler: 1. Prøveforelesning, 2. Disputas, og 3. Den Store Festen (Disputasmiddagen).

Siden jeg nå har brukt litt tid på å tenke over mine erfaringer den dagen, vil jeg prøve å dele dem her.

Alle doktorgradsstipendiater må sporenstreks begynne å være publikum ved andres prøveforelesninger og disputaser. Så ser man hvordan ting blir gjort. Dessuten er det både interessant og lærerikt.

Det man vil legge merke til, og som det er verdt å ta med seg, er at de beste disputasene er de der kandidaten har forstått at hun er eksperten. Dette er ikke en eksamen. Det er dagen da du skal presentere for den vitenskapelige verden hva arbeidet ditt de siste årene har ledet frem til. Og så skal du diskutere resultatene med opponentene. Det er ingen andre som sitter med fasiten. Ha autoritet.

Som sagt får man prøveforelesningstemaet to uker før disputasen. Det betyr at før disse to ukene må følgende være på plass:

1. Disputaspresentasjonen. Avhandlingen er levert for flere måneder siden. Den kommer ikke til å endre seg. Det finnes ingen god grunn til å ikke gjøre ferdig denne presentasjonen i god tid, og så kan man øve litt ekstra på den mot slutten.

2. Timing er viktig for prøveforelesningen, og dersom man ikke har etn god laserpeker-med-innebygd-tidtaker vil jeg anbefale å kjøpe og lære seg å bruke en i god tid.

3. Antrekk! Dette er ikke trivielt og det tar tid å energi å forberede det. Få det unna. Du trenger kanskje flere antrekk i løpet av dagen?

4. Festen: Få unna mest mulig. Om det er ting som ikke kan ferdigstilles to uker i forveien, så få en venn til å hjelpe deg. Hør med instituttet om de bidrar med penger til disputasmiddagene. Husk å invitere opponentene. Og at du kan trekke fra utgiftene til disputasmiddag på skatten.

5. Jeg hadde planlagt å holde en rørende tale under middagen, der jeg skulle takke veiledere, familie, kolleger og venner for all støtte gjennom årene. Men da disputasen var vel overstått, hadde jeg ikke en eneste hjernecelle i funksjon igjen. Det stod helt stille og jeg er fortsatt irritert over at jeg ikke fikk takket skikkelig. Skriv ned en tale i god tid, så har du den.

Nå skal du være klar til å få oppgitt tema til prøveforelesningen. Poenget med denne er å vise at man er en moden vitenskapskvinne eller -mann som kan sette seg inn i et litt ukjent tema og holde en god forelesning over dette. Prøv å se etter de ubesvarte spørsmålene eller de store diskusjonene i feltet. Dette gjør forelesningen mer spennende. Og om du får ekstra god oversikt, eller finner ut noe nytt, er det ingen ting i veien for å skrive en artikkel om det senere.

Tittelen på min doktorgradsavhandling var «Mechani-chemical interface processes with application to rock weathering». Temaet jeg fikk oppgitt for prøveforelesning var «Tsunamis and tidal bores». Disse har ikke spesielt mye til felles, og stort sett får man nok noe litt mer innenfor sitt fagfelt. Men jeg syntes det var et kjempegøy tema, og det gav meg sjansen til å lære om tidevannet og ikke minst tidal bores som, skulle det vise seg, er en tidevannsbølge som forplanter seg oppover elver enkelte steder i verden.

Prøveforelesningen skal vare 45 minutter, eksakt. Dette går ikke om man ikke øver, øver, øver og øver. Jeg inviterte kollegene mine til å se på meg noen dager i forveien, og fikk haugevis med kritiske kommentarer, som gjorde det hele betraktelig bedre. Så holdt jeg en øveforelesning av versjon 2 som jeg fikk mye bedre tilbakemelding på, og dermed bedre selvtillitt før den store dagen.

Vær så snill: Ikke jobb og slit til langt på natt siste kvelden! Gå til rommet du skal være i og finn ut hvordan det tekniske fungerer. Hvor skal du stå? Skal du ha mikrofon? Finnes det en klokke du kan se på? Og så må du spise og sove, så du er klar.

Når den store dagen kommer: Nyt den! Det er ikke ofte man har alles oppmerksomhet rettet mot seg på en så positiv måte en hel dag. Alle er glade og stolte over hva du har oppnådd, og det har du all grunn til å være selv også.


Legg igjen en kommentar

Klem et tre i varmen

Jeg har tidligere skrevet om de helt spesielle lydorganene til koalaene. I dag bringer selveste Science hotte koalanyheter: Det er nå vitenskapelig bevist at koalaer klamrer seg til trestammer for å kjøle seg ned i varmen.

Forskere hadde lagt merke til at koalaene ofte satt i akasietrær på varme dager, selv om det eneste de spiser er bladene fra eukalyptustrærne. Det virket merkelig at koalaene skulle bruke energi på å flytte seg over i et helt uinteressant tre når det var så varmt ute. Forskerne begynte å lure på om koalaene kunne gjøre dette for å kjøle seg ned i skyggen. Derfor satte de opp termometere flere steder på mange forskjellige trær. De brukte også et termisk kamera til å måle temperaturen på overflaten av trærne.

Det viser seg at de fleste trestammer er kaldere enn lufta rundt, når det er veldig varmt, men at stammene på akasietrærne er flere grader kaldere enn eukalyptusstammene. Når det er for varmt, tusler koalaen ned fra mat-treet sitt, for å klamre seg fast til det kjøligste den kan finne. Akasiestammen. Dette gjør at koalaen ikke blir like fort dehydrert som den ellers kunne ha blitt.

Hvorfor er disse stammene kjøligere, mon tro? Det skulle jeg gjerne ha likt å vite, men det fortalte artikkelen ingenting om. Gir bladene mer skygge på trestammen? Har det noe å gjøre med tykkelsen på barken, eller kanskje fargen? Eller har det noe med strømningen av vann inne i treet å gjøre?

Om sommerværet fortsetter, er det vel bare å gjøre som koalaen. Klem et tre.

Jeg tror dessverre ikke at jeg har lov til å kopiere det fine termiske koalabildet fra Science over til min egen blogg, så jeg får nøye meg med mitt eget koalablinkskudd igjen.

Jeg tror dessverre ikke at jeg har lov til å kopiere det fine termiske koalabildet fra Science over til min egen blogg, så jeg får nøye meg med mitt eget koalablinkskudd igjen. Han her er nok ikke så veldig varm, men han lagde skikkelig skumle lyder om natta.