Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen

Open Access? Om publisering, idealer og realiteter

1 kommentar

For tiden holder jeg på med det som kanskje er den viktigste delen av arbeidet mitt: Publisering. Forskning har ingen verdi før den er delt med andre. Derfor skal vitenskapelige resultater beskrives i vitenskapelige artikler og publiseres i vitenskapelige tidsskrifter.

Prestisjeforskning

Det er forskjell på tidsskrifter. Noen er veldig prestisjefylte og nesten helt umulig å publisere i, noen er prestisjefylte og vanskelige å publisere i, og så er det alle de andre.

Jeg vil gjerne fortsette som forsker etter at den kontrakten jeg har nå går ut om tre år. Jeg kan ikke regne med at noen kommer til å ansette meg uten at jeg har fått bevilget mine egne forskningsmidler fra det norske eller det europeiske forskningsrådet. Når disse skal bestemme hvem de skal gi penger til, ser de på hva man har publisert. Desto flere prestisjepublikasjoner du har, desto bedre er du. Har du ingen er løpet kjørt.

Derfor sikter jeg høyt og jobber meg nedover. Jeg fikk nettopp artikkelen min i retur fra førstevalget mitt. Kjedelig, men ikke uventet. Nå må bestemme meg for hva jeg vil prøve som plan B, og så må jeg i gang med å tilpasse artikkelen til det riktige formatet før jeg er klar til å sende den inn igjen.

Open Access?

Jeg blir betalt av staten, det vil si alle skattebetalerne i Norge, for å gjøre forskningen min. Derfor virker det rimelig at artiklene jeg publiserer skal være tilgjengelige for alle. Og siden vi forsker for å drive verden fremover og gjøre den bedre, vil vi gjerne at alle i verden skal kunne benytte seg av forskningsresultater, uansett om de bor i et rikt eller et fattig land. Derfor snakkes det mye om det som kalles Open Access: At forskningsresultater publiseres i tidsskrifter som er fritt tilgjengelige for alle. Alternativet, som er det vanligste, er at universiteter og høgskoler betaler store summer for å ha tilgang på tidsskriftene der mesteparten av verdens forskning publiseres. Universitetet i Oslo har som mål at mest mulig av forskningen deres skal være allment tilgjengelig.

Når jeg skal bestemme meg for hvor jeg skal sende artikkelen min, kunne jeg ha valgt et Open Access tidsskrift, slik at forskningen min ble tilgjengelig for alle. Men det gjør jeg ikke. Det finnes ingen slike tidsskrifter som blir ansett som gode nok. Jeg kan være idealistisk og publisere åpent, men da må jeg samtidig være klar til å finne meg en annen jobb når pengene tar slutt.

Blir det bedre?

Kanskje kommer muligheten til å publisere åpent dersom jeg en gang har en trygg, fast stilling ved universitetet? Vel, egentlig ikke. Som professor har man riktignok lønn livet ut, men man har ikke penger til så mye som en pakke gummihansker til labben om man ikke har greid å få inn eksterne forskningsmidler. Man kan ikke slutte å bevise hvor fremragende man er som forsker. Dessuten skriver man gjerne artikler sammen med doktorgradsstudenter og unge forskere som er avhengig av prestisjepublikasjoner for å få jobb.

Til den internasjonale forskningsfinansieringsmaskinen finner en bedre måte å evaluere forskere på vil vi nok fortsette å publisere i de dyre, lukkede tidsskriftene. For å gjøre ting litt bedre går det ofte an å legge ut «pre-print» utgaver av artikler i åpne arkiver. Og de som ikke har tilgang på de dyre artiklene kan fortsatt sende en e-post til forfatteren og be om en kopi. Jeg ble ihvertfall fryktelig glad den ene gangen noen gjorde det.

fra "Piled Higher and Deeper" by Jorge Cham, www.phdcomics.com

fra «Piled Higher and Deeper» by Jorge Cham, http://www.phdcomics.com

Reklamer

One thought on “Open Access? Om publisering, idealer og realiteter

  1. Jeg tror at litt greske bokstaver hjelper for å bli antatt. Litt differentialregning og noe uforståelig latin.
    Spøk tilside, interessant innlegg! Min gamle huslege på Nordstrand ristet på hodet og sa «Denne forskningen, all denne forskningen».
    Det var da han hørte at jeg jobbet på fysiologisk inst.
    Det må jo være sånn at forskningsartikler må være verdt å lese, og noe å bygge videre på for andre forskere. Uansett drukner verden i artikler, og virkelig gode resultater kan drukne i denne mengden. Man aner derfor logikk i galskapen. Har man for mange forskere?
    Er en forskerkarriere bortkastet selv om en ikke oppdager noesomhelst? En kan jo bidra i en forskergruppe.
    Selv publiserer jeg mine oppdagelser på egen hjemmeside. Jeg er ganske streng mot mine egne artikler, men ikke helt habil.
    Takk for «Open access» skrivet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s