Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


Legg igjen en kommentar

This is, like, the best conference ever

Artikkelskriving med utsikt.

Arbeid med utsikt.

Jeg må si meg enig med min amerikanske kollega: Dette er slett ikke verst.

Vi er halvveis gjennom dag to av konferansen, og jeg har allerede

  •  blitt kjent en som har skrevet flere av artiklene jeg baserer oppsprekkingsarbeidet mitt på. Han ble begeistret over å høre at jeg har tatt opp tråden og gav meg masse gode tips.
  • blitt kjent med en amerikansk stipendiat som er i ferd med å løse den største tekniske utfordringen i eksperimentene mine (YES!!!) (denne diskusjonen foregikk ute i havet, med en drink i hånden. For et liv.)
  • delt en forrett (karamellisert blekksprut, interessant) med en av pionerene i overflatekreftemålinger
  • gjort planer for utveksling av programmer for automatisering av eksperimenter
  • fått beskrevet en mikrocelle som jeg kan bruke i sement-eksperimentene mine

Listen kunne blitt enda lengre. Og det er fortsatt mange dager igjen!

Jetlagen gjør at jeg kan stå opp tidlig og se soloppgangen over havet.

Jetlagen gjør at jeg kan stå opp tidlig og se soloppgangen over havet.


1 kommentar

No skal æ færa te Mexico!

Huff, jeg måtte stå opp alt for tidlig i dag. Men når høstmørket har begynt å senke seg over Oslo skal jeg slett ikke klage over at jeg må tilbringe den neste uken på et «all inclusive» hotell på strand i Mexico – på jobb. Det kan virke som et tullete sted å jobbe, men som arrangørene av konferansen så overbevisende sier det på sine nettsider:

The meeting will take place in Cancun, Mexico, because it is an attractive location for participants, it is affordable, there are special rates to fly to this location, it is located close for participants from developing countries, it is easily accessed from many international locations, it is friendly to travelers, and the visa process in Mexico is fast and open for most nationalities.

Det er heller ingen ulempe at det er gruppen jeg besøkte i USA for et år siden som arrangerer konferansen, så jeg får truffet gode venner igjen.

Hvor mye tid det vil bli til kvil i sola er usikkert, men det blir ihvertfall mer sol enn hjemme. Dessverre kan det nok bli i overkant mye brødskivesmøring for akademikermannen som er igjen hjemme, noe han devinitivt ikke trenger å øve på, men sånn er det.

Nå har jeg bare en ni timers flytur og en to+en halv times flytur før jeg er fremme. Jeg har en presentasjon å gjøre ferdig, 80 sider med artikkel som skal fagfellevurderes, og Tolanskys Introduction to Interferometry å kose meg med. Så det går nok på et blunk. Up, up and away!


Legg igjen en kommentar

Luftspeilinger

En god kollega hadde vært på langtur med bil i ferien, og han hadde flere ganger sett luftspeilinger på asfalten når de kjørte lange rette strekninger. Det er sikkert mange som har sett himmelen speile seg i motorveien på varme dager. Hvordan blir den varme asfalten plutselig til et speil?

Luftspeiling på motorveien. Bilde: "A Highway Mirage", Michael Gil/FLickr/CC license.

Luftspeiling på motorveien. Bilde: «A Highway Mirage«, Michael Gil/FLickr/CC license.


Selv forbinder jeg luftspeilinger aller mest med Donald. Donald går i ørkenen og er fryktelig tørst. Han ser et basseng og kaster seg ned i det for å drikke. Men så viser det seg at det bare er sand. Jeg mener at det finnes flere varianter, blant annet en der han ser en bod som selger kald drikke.

Denne siden fra et Micky Mouse-blad fra 1951 har jeg kopiert fra denne bloggen.

Denne siden fra et Micky Mouse-blad fra 1951 har jeg kopiert fra denne bloggen.


Lys og luft
Vanligvis går lyset rett frem gjennom lufta, og når lyset fra en ting treffer øynene våre, forstår hjernen vår at denne tingen befinner seg i den retningen lyset kom fra.

Men luft er ikke alltid bare luft. Når lufta varmes opp, blir det lengre mellom hvert luftmolekyl. Lufta tar mer plass, den blir lettere og den stiger oppover. Og siden det er færre molekyler å snakke med, går lyset fortere i varm luft enn den gjør når lufta er kald.

Hvordan sand blir til speil
Som man merker når man går barbeint, kan asfalt (og ørkensand) bli svært varm når sola skinner på den. Dette fører til at lufta inntil asfalten også varmes opp. Den varme lufta stiger opp og avkjøles. Altså blir det liggende et lag med veldig varm luft helt nederst mot bakken, med en gradvis overgang til den kjøligere lufta over.

Tenk deg en lysstråle fra himmelen, som kommer på skrått inn mot den varme veien. Når lyset kommer inn i varmere luft, vil det gå litt fortere. Siden den nederste delen av lysstrålen treffer den varme lufta først, vil den gå fortest, og det får hele lysstrålen til å bøye seg inn langs bakken.

Dersom temperaturforskjellen er tilstrekkelig stor over et lite område, vil lysstrålen svinge så mye at den plutselig er på vei oppover igjen. Uten at den noen gang har truffet bakken. Det er litt som om lyset har truffet et speil, bortsett fra at det svinger gradvis i steden for å sprette ut som en sprettball.

Du kan se at himmelen speiler seg i veien om du befinner deg omtrent i samme høyde som der temperaturforandringen skjer. Inne i en bil på veien, for eksempel. Om du har flaks.

Hjernen gjør så godt den kan
Om du ser på bakken langt foran deg, og ser et speilbilde av himmelen, så kan ikke hjernen forstå annet enn at det må ligge noe blankt akkurat der som har laget det speilbilde. I ørkenen blir det nødt til å være en speilblank vannoverflate.

Men du vil aldri nå helt frem til den – om du ikke er Donald.

Luftspeiling i Egypt. Bilde: "Mirage in the Desert", Michael Gwyther-Jones//Flickr/CC lisence.

Luftspeiling i Egypt. Bilde: «Mirage in the Desert«, Michael Gwyther-Jones/Flickr/CC license.


Legg igjen en kommentar

Gjør eksperimentet til en fest

Når jeg skal gjøre noe skikkelig kjedelig på labben – og det hender rett som det er: Måle opp ting veldig nøyaktig, for eksempel. Eller kalibrere. Hva som helst. – da liker jeg å skru opp musikken og gaule med av full hals. Ihvertfall når jeg er alene på labben i underkjelleren.

Snart ti år etter at jeg kom hjem fra Australia har jeg fortsatt ikke funnet noe som overgår det australske bandet The Cat Empire som livsgledespreder til labarbeid. Så i dag bruker jeg mitt blogginnlegg nr. 100 til å dele min absolutte favorittmusikk med dere. Nyt. Og dans gjerne med.


1 kommentar

Gladhistorie om forskning som lever videre

I blant får jeg automatisk genererte eposter fra akademiske forlag om at noen har sitert en av mine publikasjoner. Det er hyggelig av flere grunner: En ting er at antall siteringer er en av de tingene man bruker for å fortelle at man er en god forsker (sånn at man kan få penger til å forske videre). I tillegg gir det en god følelse å vite at noen faktisk har lest det man har brukt så lang tid på å skrive, og funnet det såpass interessant at de velger å bruke det som en stor eller liten del av det de bygger sitt eget arbeid på.

Her om dagen kom et slikt varsel som jeg ble ekstra glad for.

Screenshot 2014-08-09 21.14.23
For omlag ti år siden bodde jeg i Sydney og jobbet med mastergraden min. Resultatet ble et forslag til en dings som skulle brukes til å kjøle ned solceller som blir truffet av lys fra hundrevis av små speil. Dingsen min var basert på det som på engelsk kalles impinging jets, som består i at man spruter vannet i tynne stråler med høyt trykk ned mot flaten man vil avkjøle. Denne metoden gir spesielt effektiv varmeutveksling mellom vannet og den varme overflaten.

Denne dingsen brukte jeg ganske mange arbeidstimer på. På slutten av arbeidsdagene syklet jeg hjem til Bondi Beach og kastet meg i bølgene. Ah, det var tider.

Denne dingsen brukte jeg ganske mange arbeidstimer på. På slutten av arbeidsdagene syklet jeg hjem til Bondi Beach. Ah, det var tider.

Jeg skrev i artikkelen min at de to metodene som ville egne seg best for å avkjøle en plate med solceller som får så mye lys på seg er 1) jet-metoden, og 2) mikrokanaler, som er en teknikk som er ganske vanlig i kjøling i for eksempel datamaskiner og andre steder der man har liten plass. Og nå viser det seg altså at en gruppe med franske og spanske forskere har tatt dette et skritt videre og laget en kombinert jet- og mikrokanal-basert kjøledings for solcellekjøling som de har testet i et utendørs testsystem og fått gode resultater. Kanskje dette dukker opp i et stort solkraftverk en dag?

I forskningen bygger man sten på sten, og det kan gå uhyggelig tregt. Alle mastergradstudenter, doktorgradstudenter og andre forskere har nok kjent på følelsen av å gjøre noe som kanskje ikke fører noen steds hen. Derfor er det ekstra hyggelig å oppdage at noen har tatt opp tråden flere år senere, og faktisk hatt nytte av det man har gjort. Disse fine overraskelsene dukker opp jevnt og trutt når man har vært i bransjen noen år.

(og moralen er, kjære masterstudent om du leser dette: Sørg for at resultatene fra masteroppgaven din blir publisert som en ordentlig artikkel! Ellers er sjansen utrolig mye mindre for at andre får nytte av arbeidet ditt.)