Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


Legg igjen en kommentar

Her døde dinosaurene

Højerup kirke, med krittklippen i bakgrunnen. Askelaget fra k-t grensen ligger omtrent halvveis opp på klippeveggen, der det er dannet et overheng på grunn av den hardere bergarten ovenfor.

Stevns Klint. Højerup kirke, bygd av lokal kritt på 1200-tallet, med krittklippen i bakgrunnen. Kirken var egentlig litt større, men en del av kirken og litt av kirkegården raste utfor klippen i 1928 på grunn av erosjon. Askelaget fra k-t grensen ligger omtrent halvveis opp på klippeveggen, der det er dannet et overheng på grunn av den hardere bergarten ovenfor.

I dag har jeg stått på en dansk strand og sett på hvit stein. Det var sol og nydelig. Og lærerikt.

Stevns Klint, en times tid sør for København, kan man se en del av den enorme formasjonen av kritt som ligger under mye av nordeuropa og nordsjøen. Denne ble dannet for melllom 60 og 70 millioner år siden (sånn omtrent), i et grunt, næringsfattig hav der små alger med skjell av kalsiumkarbonat dalte ned mot havbunnen. Krittet, sånn som du skriver med på tavlen med, består av millioner på millioner av disse små algeskallene, som du kan få plass til hundre stykker av på bredden av et hårstrå. Nå er krittlaget noen steder nesten to kilometer tykt.

Når man står nede på stranden er det lett å se at den øverste halvdelen av krittlaget her er anderledes enn den nederste.  Det øverste delen stikker lengre ut, mens den nederste skråner innover så det dannes et overheng. Når vi kommer nærmere finner vi også ut at det nederste laget er så mykt at du kan skrape i det med neglen, mens det øverste er betydelig hardere. Det er derfor den nederste delen er mer erodert enn den øverste.

Sikkerhetsbevisste vitenskapsfolk titter på kritt og iridiumrik leire.

Sikkerhetsbevisste vitenskapsfolk titter på kritt kalkstein og iridiumrik leire.

Mellom de to tykke lagene av kritt er et tynt, tynt lag av mørk brun eller grå leire. Den ble dannet for 66 millioner år siden. Den inneholder unormalt mye iridium. Dette er et element som det finnes mye av i asteroider og meteoritter, men nesten ikke på jordas overflate.

For 66 millioner år siden landet en omtrent 60 km stor asteroide i nærheten av det som i dag er kysten av Mexico. Nedslaget fikk en enorm mengde materiale, både fra asteroiden selv og fra bakken der den landet, til å bli slynget høyt opp i atmosfæren. Der ble det bredt ut over hele jorda som et mørkt teppe. Materialet som etterhvert falt ned på jorda kan vi i dag finne igjen som et mørkt bånd på steder som Stevns Klint.

Og så kan vi se at etter dette laget med utenomjordisk iridium, er mesteparten av de artene som levde på jorda før, borte.

Blant annet dinosaurene.

Her døde dinosaurene.

Her døde dinosaurene.

I havet som senere ble til Danmark var det fortsatt rolige forhold, og algene fortsatte å dale til bunnen og bygge seg opp til store kalklag. Men dyrelivet forandret seg. Og på en eller annen måte gjorde dette også at krittet over dette skillet, som kalles kritt-tertiær-grensen, er sterkt nok til å bygge kirker av, mens krittet under smuldrer opp mellom fingrene dine. Akkurat hva som gir denne forskjellen er det ingen som vet.

Nå må jeg for ordens skyld si (så jeg kan ha mitt på det tørre) at det fortsatt finnes andre hypoteser som kan forklare hvorfor dinosaurene døde ut. Det er vanskelig å konkludere for sikkert om noe som skjedde for 66 millioner år siden.

 

Rettelse, 2. november: Min kollega har gjort meg oppmerksom på at det øvre laget, som altså er sterkt nok til å bygge hus av, burde kalles kalkstein og ikke kritt. Det tror jeg nok er riktig. 


Legg igjen en kommentar

Bloggtips: Katter og geologi

Det er nok sant at det finnes en blogg for alt og litt til. Da jeg googlet noe om forvitring til et konferanseinnlegg jeg skal holde havnet jeg plutselig på denne helt fantastiske bloggen, Geokittehs, som handler om – katter og geologi. De av dere som har litt innsikt i geologiske fenomener vil helt sikkert få lyst til å se på disse innleggene:

Ferris Mewler and Rolly Demonstrate Ophiolite Tectonics

Steep-Angle Subduction Kitteh

Catinental Drift

Om dere ikke skjønte bæret av titlene over, må dere allikevel gå inn på bloggen for å se søte kattebilder. Katter er jo en essensiell del av internettet.

Jeg vil ikke stjele bilder fra andres blogger, så her kommer en søt Creative Commons-katt.


Legg igjen en kommentar

Strålende forskningsnytt om solceller i Norge

Bilde: Scott Robinson/"Solar Mosaic"/Flickr/CC license

Bilde: Scott Robinson/«Solar Mosaic»/Flickr/CC license

Nå som høsten er over oss med regn og korte dager virker det kanskje opplagt at solceller ikke er noe som hører hjemme her i landet. Men ting er ikke alltid som man først skulle tro. Torsdag kom forskning.no med følgende gladnyhet om solceller i Norge:

De fungerer mye bedre enn man skulle tro!

Dette er konklusjonen fra forskere ved norges grønneste og hyggeligste universitet, nemlig NMBU. Kort fortalt viser studien til Martin Andersen og Espen Olsen at solcellene de har satt opp på Ås har levert 10-20% mer strøm enn det man har beregnet at de skulle gjøre. Om man så legger til at Ås mottar like mye solinnstråling i løpet av et år som det sentrale deler av Tyskland gjør (som man heller ikke ville ha gjettet på, siden vi ligger lengre mot nord), og husker at Tyskland faktisk greide å dekke halvparten av sitt elektrisitetsbehov ved hjelp av solceller en dag i sommer, så virker kanskje ikke det solcellepanelet på taket så dumt allikevel.

Det er ikke helt klart hvorfor solcellene gjør det bedre enn ventet, men forskerne har to hovedhypoteser:

1. Lav temperatur. Jo varmere solceller blir, desto mindre strøm greier de å produsere. Derfor er kjøling en kritisk del av designen av et solcelleanlegg, spesielt dersom man ønsker å bruke speil til å konsentrere sollyset inn på solcellene. Som masterstudent i Sydney jobbet jeg med å utvikle en kjøleenhet til nettop slike solceller, så jeg blir alltid glad når jeg leser om solceller og temperatur. I Norge har vi det ofte kaldt, og om vinteren er det ofte slik at dagene med klarvær og sol er de aller kaldeste. Hvis det i tillegg er vind, og det er det jo ofte her til lands, vil solcellene avkjøles enda mer effektivt. Så selv om solcellene ikke får like mange timer med sol på seg som i ved sydligere breddegrader, så kan de greie å omdanne mer av den solen som skinner på dem til elektrisitet.

2. Regn. Ja, faktisk: Regn kan være en fordel for solcellene. Om det aldri regner, vil det bygge seg opp støv på overflaten deres, og dette vil skygge for sollyset. Om det regner kraftig nok til at vann renner nedover solcellepanelene vil dette ta med seg støvet vekk. Dersom man i tillegg hadde gjort overflaten til panelene superhydrofob, ville enhver vanndråpe som lander på dem trille nedover og plukke med seg støvet på veien.

Solcellepaneler på taket av huset vårt har lenge stått på min ønskeliste, og disse nyhetene gjør det jo ikke akkurat mindre aktuelt. Og tenk så mange tak som bare ligger der og bader i sol til ingen nytte. Jeg gleder meg til hvert hus er sitt eget lille kraftverk.


Legg igjen en kommentar

Et Nobelt HURRA!

Dette er dagen for storstilt jubel, for alle norske forskere og vitenskapsinteresserte! En norsk nobelpris er neimen ikke hverdagskost. I dag ble det altså kjent at May-Britt og Edvard Moser, professorer i nevrovitenskap og ledere av Kavli Institute for Systems Neuroscience, blir tildelt Nobelprisen i medisin for 2014.

Ofte virker det som om disse nobelprisene blir tildelt eldre amerikanske menn, som gjorde noe fantastisk for lenge siden. Det er kult om man forstår hva de gjorde (de fleste gjør jo ikke det), men kan ganske lett glemmes.

Men denne prisen er flott på mange måter:

– den går til noen som er norske, og forsker på et norsk universitet. Vi har alle kunne følge dem på Ekko, Newton og Schrødingers katt, så det føles som om vi kjenner dem litt.

– de er unge (51 og 52 år), i den forstand at de har lenge igjen av karrieren sin. Dette er altså ikke en pris bare for noe som skjedde for lenge siden, det er for noe som foregår nå. Og derfor er det en fantastisk annerkjennelse av forskermiljøet de to har bygget opp i Trondheim.

– jeg må vel få ta med at en av dem er kvinne? Det at de er et ektepar som jobber sammen på en så glødende måte er kult i seg selv. Og de har barn og et slags familieliv.

Som norske nobelprisvinnere blir Moser og Moser del av en kort og eksklusiv liste, som vi godt kan ta oss plass til her.

Nobelprisen i medisin: ingen tidligere
Nobelprisen i fysikk: Ivar Giæver, 1973 
Nobelprisen i kjemi: Lars Onsager, 1968; Odd Hassel, 1969 (to norske på rad!)
Nobelprisen i økonomi: Ragnar Frisch, 1969; Trygve Haavelmo, 1989; Finn E. Kydland, 2004
Nobelprisen i literatur: Bjørnstjerne Bjørnson, 1903; Knut Hamsun, 1920; Sigrid Undser, 1928
Nobels fredspris:  Christian Lange, 1921; Fridtjof Nansen, 1922

Bare en tidligere kvinne, altså. Og av realistene var det bare Odd Hassel som faktisk jobbet i Norge.

Faktisk så er ikke 51 år utrolig ungt i Nobel-sammenheng. Jeg måtte ta en titt på statistikken, og her er den (statistikk og grafer fra den offisielle nobelpris-siden):

Screenshot 2014-10-06 18.39.55

Screenshot 2014-10-06 18.41.59

Fysikerne er de yngste! I morgen utropes vinnerne av nobelprisen i fysikk, og det blir jo stas, selv om det blir vanskelig å slå dagens opptur.

I min jakt på statistikk kom jeg forresten over en annen interessant sak, nemlig sammenhengen mellom melkeinntak og antall nobelprisvinnere per innbygger. Herlig bruk av data.

Screenshot 2014-10-06 18.50.55