Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


2 kommentarer

Det er lurt å kunne programmere

Min spesialitet som forsker er at jeg gjør eksperimenter. Det betyr ikke at det er det eneste jeg gjør, for jeg har også publisert resultater av simuleringer, teoretisk arbeid og til og med feltarbeid. Men det betyr at jeg har bedre trening i det å gjøre eksperimenter enn mange andre, og at det er mange andre som er bedre til å løse ligninger og å skrive dataprogrammer enn det jeg er. Siden man gjerne oppnår mest når alle får gjøre det de er best til, holder jeg meg gjerne til eksperimentene.

Men eksperimentelt arbeid består slett ikke bare i å stå på labben og skru sammen ting og måle det ene og det andre. Man må også kunne bruke måleresultatene til noe. Når man har samlet en lang liste med data, kan man for eksempel lime dataene inn i et regneark, legge inn formler og plotte og lese av verdier til man får det man er ute etter.

Data.

Data.

Det fungerer helt fint, men jeg blir fryktelig lei av å klikke på filer og markere og kopiere og lime etterhvert. Alt for mye klikking.

Her kommer programmeringen inn. Om man bare kan de rette triksene, kan man skrive et program som gjør at datamaskinen selv kan åpne filer, kopiere inn tall, gjøre utregninger og lagre det som skal lagres. Ett trykk og vips (eller, mens du drikker en kopp kaffe) kommer resultatene ut helt av seg selv.

3890. Matlab fant svaret.

3890. Matlab fant svaret.

Ikke nok med det: Datamaskinen blir ikke sliten av av utregninger som er lange og kompliserte og som kanskje må gjøres en million ganger for å komme fram til svaret. Der man før i tiden måtte bruke forenklinger, for å i det hele tatt å ha muligheten til å komme fram til et svar, kan man nå helt uten anstrengelse få datamaskinen til å regne ut den eksakte løsningen.

Om man kan programmere så kan man altså ikke bare spare seg for enormt mye kjedelig arbeid i dataanalysen, man kan også få enda mer eksakte svar enn om man skulle gjøre analysen på gamlemåten.

Det kan kanskje virke rart, men de fleste som blir trent opp i eksperimentell fysikk, kjemi eller noen av de andre naturvitenskapene rundt omkring i verden ikke spesielt mye programmering. Her har studentene i Oslo en kjempefordel, siden de lærer å bruke programmering som verktøy helt fra første semester. Dessverre gjør visst dette at alle studentene vil drive med fysikk foran en datamaskin, istedenfor å leke med virkelige ting på laboratoriet. Det tror jeg vi bør gjøre noe med, men jeg vet ikke helt hva.

Instituttet har laget en fin liten video om databeregningene i utdanningen. Kommende fysikkstudenter: se og bli inspirert!

Advertisements


Legg igjen en kommentar

Hadde tenkt å blogge

Men så ble jeg sittende hjemme med sykt barn i dag, gitt, og det blir jeg i morgen også. Sånn er nå det. Så istedenfor å skrive om hvordan forskere faktisk har tatt seg bryet med å finne ut hvorfor det er sånn at natrium lager masse bråk og flammer når det havner i vann (det har jo alle sett på skolen, men HVORFOR det ikke er sånn at reaksjonen går langsomt og forsiktig har vi altså ikke visst før nå, og det er på grunn av noen riktig så snedige overflateprosesser), får jeg nøye meg med å gi dere linken. Her.

Jeg skal heller ikke gjøre dere bekymret med å fortelle hvordan forskere har vist at fire av ni av jordens tålegrenser er overskredet, selv om jeg synes dette er noe de fleste burde lese. Les her.

Istedenfor skal jeg fortsette med det jeg har prøvd å få til innimellom slagene hele dagen, nemlig å gjøre ferdig en fagfellevurdering av en artikkel om hvorfor forvitring går raskere i noen steiner enn andre.

Forvitring er jo gøy, så her kommer et bilde av forvitret stein.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Legg igjen en kommentar

I majoritet!

Fredag ettermiddag var vi åtte personer stuet sammen på en av labbene for en teknisk gjennomgang av vårt utstyr for kutting og polering. Plutselig innså jeg at alle sammen var kvinner.

Det viser seg at labgruppen vår nå består av totalt åtte kvinner og fem menn (som tydeligvis var mindre opptatt av kutting og polering på fredag). Etter snart ti år på Fysisk Institutt, og fem år med fysikkstudier før det, tror jeg at dette er første gang jeg opplever å være i majoritet. Og det er ganske trivelig.

Det er hyggelig med gutta også, selvfølgelig, og det å være en av få damer har blitt normalen for meg. Noen ganger blir det litt ekstra tydelig at det er få kvinner, som da veilederen min fikk den strålende ideen å prøve å få en ren kvinnelig komité for å bedømme doktorgraden min. Det ble umulig å få tak i tre kvinner, og vi endte opp med bare menn.

Jeg har tenkt at en av de tingene som kan gjøre at kvinner ikke blir værende like lenge i akademia (og spesielt realfagene) som menn simpelten er det at det er så mange menn der. Men nå ser det altså anderledes ut oppe hos oss, og det er selvfølgelig bare begynnelsen.

Finfine Fysisk Institutt. Jeg stjal bildet fra instituttets facebook-side.

Finfine Fysisk Institutt. Jeg stjal bildet fra instituttets facebook-side.

Hurra!


Legg igjen en kommentar

Jeg er ikke geolog: Mine tanker om naturvitenskapene.

Jeg digger geologi, men jeg er ikke geolog. I dag har jeg vært på geologikonferanse. Jeg var invitert som keynote speaker, noe som selvfølgelig er en stor ære, og ikke så rent lite skummelt som fysikere blant alle disse geologene. Mens jeg snakket om glade og mindre glade atomer på overflater, demonstrerte geologene gang på gang at de har et ordforråd som er mange ganger større enn mitt.

Dette passer godt inn i mitt bilde av de forskjellige grenene av naturvitenskap, som er omtrent slik:

1. Matematikk (egentlig ikke en naturvitenskap): puslespill og filosofering. Vakkert og abstrakt. Krever fryktløshet og en evne til å sjonglere tanker og ikke miste tråden.

2. Fysikk: Forstå de grunnleggende prinsippene for hvordan verden fungerer. Jo enklere, desto bedre. Detaljene kan vi overlate til andre. Krever innlevelsesevne, fantasi og evnen til å ressonere. Man slipper ofte å bry seg tall og om navn på ting.

3. Kjemi: Om hvordan atomer og molekyler oppfører seg mot hverandre. Bruker reglene fra fysikken, men for å kunne forklare virkelige systemer uten å måtte ta alt fra starten hele tiden så lærer kjemikere seg en imponerende mengde nyttige fakta. Kjemi krever nøyaktighet og god hukommelse.

4. Biologi: Fysikk og kjemi anvendt på levende ting. Enormt komplekst. Mye foregår på tidsskalaer som er såpass korte at man kan gjøre eksperimenter eller observere hva som skjer i naturen og lære fra det. For å forsøke å lage system i kaoset går mye av biologien ut på å kategorisere og klassifisere. Derfor er det mange navn å holde styr på. Krever tålmodighet og nøyaktighet og nok dedikasjon til å orke å dra på labben midt på natten for å holde cellene i live.

5. Geologi: Fysikk og kjemi anvendt på alt det ikke-levende som jorda består av. Stort sett kan man bare observere resultatet av ukjente prosesser som har foregått gjennom millioner av år. Geologi er et slags veldig komplisert detektivarbeid for å finne ut av jordas historie, og om man tror man forstår den, hvordan ting kommer til å utvikle seg fremover. Mye kategorier og navn, av samme grunn som i biologien. Krever evne til å se mønstre i kaos og til å huske og uttale vanskelige navn, men man slipper å holde eksperimentene i live.

Siden jeg liker naturen, men er enormt dårlig til å huske navn på ting (og folk, beklager), passer fysikken meg godt. Fysikere kan sysle meg alt, men overlate pirkearbeidet til andre.

Dagens høydepunkt, bortsett fra at jeg fikk unnagjort foredraget mitt:
Henrik Svensen fikk en meget velfortjent pris for formidling. Hipp hurra!
– Spennende foredrag om fjellskred i norske fjorder og om overvåkningen av Åknes og Mannen.

Dagens nedtur: Fly. Forsinkelse. Neste gang tar jeg tog til Stavanger.


Legg igjen en kommentar

P4 i morgen!

Godt nyttår kjære blogglesere!

Nå er det slutt på ferie og tilbake til striskjorta og havrelefsa igjen. For min del har de første to dagene tilbake på jobb bestått i møter for å legge planer for nye og pågående prosjekter, og til å forberede to presentasjoner: en til oppstartsmøtet i sement-nettverksprosjektet vårt på torsdag, og den andre til geologikonferanse i Stavanger på mandag. (Av en eller annen grunn blir jeg bare mer og mer nervøs og usikker før sånne konferanser. Er det fordi jeg ikke synes jeg kan komme unna med å «bare» være ung og uerfaren lenger? Akk.)

Det som det er morsomst å fortelle skrive om på bloggen er imidlertid mitt besøk i P4-studio i dag. Det var første gang jeg har vært i et radiostudio og snakket i sånn fin mikrofon med skjerm foran (jeg slapp øretelefonene, selv om det hadde sett enda kulere ut). Tema var «hvorfor får man elektrisk hår», og jeg synes begynner å bli dreven i hårfysikk nå etter diverse andre spørsmål fra media.

Dette skal bli sendt på radiofrokosten i morgen (litt over 7, så dere kan sitte klare) og vi gjorde opptak. Vi sa «god morgen» flere ganger. Etter å ha snakket om hår en stund kom vi inn på annen morsom fysikk som herdet glass, vannoverflater, vann i verdensrommet og til og med subkritisk sprekkvekst, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle få lov til å fortelle om på radio. Det ble gjort opptak men jeg aner ikke om eller når det eventuelt vil bli sendt.

Det er alltid gøy å snakke på radio, mye fordi programlederne er så hyggelige og virker så interesserte i det jeg har å si (det er nok en viktig del av programlederjobben). Allikevel er det ikke til å unngå at man sitter igjen med en følelse av hva var det egentlig jeg sa nå? For eksempel kunne jeg plutselig ikke huske om hår blir positivt eller negativt ladet når man tar av seg lua. Jeg er sikker på at noen av de som hører på i morgen kommer til å himle med øynene og tenke herregud vet hun ikke det en gang, fysikere nå til dags og kanskje til og med skrive mail om det til P4. Heldigvis er dette harmløse greier, og ti minutter etter er alt glemt. Og kollegene hører det sikkert ikke, for de er vel ikke våkne så tidlig.

Statisk hår. Bilde: Torben Worm/"Electric hair"/Flickr/Cc license

Statisk hår. Bilde: Torben Worm/«Electric hair»/Flickr/Cc license