Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


Legg igjen en kommentar

Er det nødvendigvis så lurt å slå sammen høgskoler og universiteter?

Det er sammenslåing som gjelder i forskningspolitikken nå til dags. NTNU skal slå seg sammen med flere høyskoler og bli NORGES STØRSTE UNIVERSITET. Wow.

Selv ser jeg liten grunn til at stor skal føre til bra, om det er god forskning man vil ha. Samarbeid kan jo like godt foregå mellom institusjoner, eller land for den saks skyld, som innad.

For seks år siden publiserte min geolog-veileder og to av mine fysiker-kolleger en artikkel i det prestisjefylte Proceedings of the National Academy of Science med tittelen Scaling properties of European research units. Bakgrunnen for studiet var spørsmålet «er det bedre å være større», med utgangspunkt i ideen om at større enheter gir en mer effektiv administrasjon, slik at mer ressurser kan brukes på forskning og undervisning.

Kollegene mine bestemte seg for å plotte antall administrativt ansatte mot antall vitenskapelig ansatte for en rekke europeiske universiteter og forskningsinstitusjoner, og fikk dette bemerkelsesverdig pene plottet:

Logaritmisk plott av administrativt ansatte vs akademisk ansatte. Tatt fra

Logaritmisk plott av administrativt ansatte vs vitenskapelig ansatte. Tatt fra Jamtveit, Jettestuen and Mathiesen (2009), PNAS 106, 13160-13163

Når tallene plottes logaritmisk (der 1 blir 0, 10 blir 1, 100 blir 2 og så videre) faller de pent på en rett linje med stigningstall 1,30. Dersom en dobling i antall vitenskapelig ansatte hadde ført til en dobling av administrativt ansatte, altså at det altså var et fast antall administratorer per forsker/foreleser, så hadde stigningstallet vært 1. Om det å øke størrelsen på høgskolen/universitetet/instituttet hadde gjort at en klarte seg med færre administratorer per forsker, hadde stigningstallet vært mindre enn 1. Det dette plottet viser er at desto større en vitenskapelig institusjon er, desto mer administrasjon trenger den.

Og hvorfor gjør den det?

Kort fortalt kan det se ut som om hver gang du slår sammen enheter, legger du inn et ekstra lag med administrasjon som «lim» mellom disse enhetene. Administratorer som skal hjelpe administrasjonen i nivåene under med å samarbeide og ensrette seg.

Forfatterne skriver:

The observed scaling law implies that cost-benefit arguments for merging research institutions into larger and larger units may have limited validity unless the productivity per academic staff and/or the quality of the products are considerably higher in larger institutions. Despite the hierarchical structure of most large-scale research units in Europe, the network structures represented by the academic component of such units are strongly antihierarchical and suboptimal for efficient communication within individual units.

Det virker altså ikke som om man skal kunne forvente noen effektivisering ved å lage større enheter, dersom det ikke også er slik at forskere som jobber ved større institusjoner samtidig produserer mye bedre forskning. Akkurat det spørsmålet er det vanskeligere å få et skikkelig svar på.

Jeg tenker det sånn: Når institusjoner skal slås sammen bruker man først ENORMT mye ressurser på å planlegge og gjennomføre en ekstremt komplisert prosess. Etterpå sitter man igjen som del av et stort apparat, der det er vanskeligere å finne fram og ting generelt er mindre effektivt. Minus og minus = minus rett og slett.

Men, som rektor ved Høgskolen i Nesna så diplomatisk la det fram på Dagsnytt 18 i dag: Dette er hva politikerne vil, så vi får vel bare bli med som best vi kan og håpe på det beste (min formulering). Forhåpentligvis har ministeren rett og jeg tar feil.


3 kommentarer

Labdag med munnbind

Vanligvis rusler jeg rundt i vanlig tøy på labben, men noen aktiviteter krever ekstra utstyr, og i dag var en sånn dag.

Først gjorde vi noe jeg har gruet meg til kjempelenge, og det var å kløyve glimmer.

De fleste har vel lekt med kråkesølv. Det er et slags flakete mineral som man finner i stein noen steder. Kråkesølv, eller glimmer, består faktisk av flak, eller lag, helt ned på atomnivå. Om man bare starter med store stykker, kan man, om man er forsiktig nok, trekke disse lagene fra hverandre og få store stykker som er helt atomært flate. Det er både tøft og nyttig.

Glimmerflak henger og venter på å bli dratt i. Klesklypen tok jeg med hjemmefra.

Glimmerflak henger og venter på å bli dratt i. Klesklypen tok jeg med hjemmefra.

Dessverre er det også ganske vanskelig, og det krever tålmodighet og mye flaks. Så i dag har vi kløyvd og kløyvd og kløyvd. Jeg var pessimistisk og hadde satt av tre dager til herligheten, men det klarte seg heldigvis med tre timer.

Disse glimmerflakene som skal være atomært flate må selvfølgelig også være rene. Derfor må all bearbeidingen skje inne i en spesiell arbeidsbenk der luften strømmer ned og ut etter først å ha passert gjennom et partikkelfilter.

Kløyvingen gjør at det løsner massevis av ørsmå glimmerflak som så blir blåst ut på oss. For å beskytte oss mot disse må vi bruke vernebriller og ansiktsmaske med partikkelfilter (som er klam og ubehagelig og dessuten gir merker i ansiktet som man må gå rundt med etterpå, kjempekult). I tillegg må vi ha på hansker (for å ikke møkke til prøvene) og labfrakk for å ikke bli fulle av glimmerfnuss.

Når vi har greid å lage en stor nok og flat nok bit (2-3 tusendels millimeter), skjærer vi den løs med en glødende platinumtråd.

Dagens glimmerfangst, med platinum-glimmerskjæremaskin i bakgrunnen. Og saks.

Dagens glimmerfangst, med platinum-glimmerskjæremaskin i bakgrunnen. Og saks.

Etter at denne morsomme jobben var ferdig var det tid nok til å kaste i seg en sen lunsj før vi skulle opp til rentrommet for opplæring. Neste skritt er nemlig å ta med seg glimrene våre dit for å legge et 55 nanometer tykt lag med sølv oppå. Rentrom er seriøse greier, så da var det å trekke i heldekkende støvfri dress, spesielle sko med skotrekk, hårbind, munnbind og hansker. Jeg misunner ikke de som jobber i rentrom hver dag.

Rentrom-selfie

Rentrom-selfie