Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


1 kommentar

Ting på plass!

Det viser seg at desto viktigere ting er, desto vanskeligere blir det å blogge om det. Dette har ført til uvant lite blogging i det siste. Nå er det på tide å gjøre noe med det, så her kommer en oppdatering fra labben.

I slutten av mars ble apparatet mitt levert. Labben var klar... klar nok. Ting fungerte. Det ble noen hektiske dager med foredrag, møter, middager og fikling med ting som skulle justeres og limes og tilpasses i siste liten.

Siden det var så viktig å få alt på plass før leveransen, ble det til at jeg ryddet alt annet til side en stund. Etterpå dukket alle de andre tingene opp. Derfor ble det en hektisk måned som endte i en hesblesende uke, fulgt av noen flere hektiske uker der jeg måtte gjøre alt det andre som jeg egentlig skulle ha gjort.

Det ser lovende ut!

Professor Jacob Israelachvili, SFA-ens «far», tester utstyret. Det ser lovende ut!

Apparatet «mitt» er altså et Surface Forces Apparatus, som brukes til å måle krefter mellom overflater når de er mindre enn noen hundretalls nanometer fra hverandre. Det er disse kreftene som sørger for at ting henger sammen – eller ikke henger sammen. Jeg har tenkt å bruke det til å finne ut av hva som bestemmer hvorvidt mineraler klistrer seg til hverandre, sånn at vi får solide materialer, eller dytter hverandre vekk og får ting til å sprekke opp.

I apparatet monterer vi opp to flater av ønsket materiale, 2-3 mikrometer tykt, med sølv på baksiden. Disse er limt på hver sin buede glassbit. Når overflatene er nær hverandre og vi sender hvitt lys gjennom den, oppstår det et morsomt fenomen. Det av lyset som kommer seg gjennom den første sølvflaten uten å bli reflektert tilbake til lampen, vil bli reflektert frem og tilbake mellom de to speilene. Dersom bølgelengden til dette lyset er slik at et helt antall av halve bølger får plass mellom speilene, vil lyset forsterkes ved hver refleksjon. Til slutt er det bare disse bestemte bølgelengdene som slipper gjennom, og alt annet blir sendt tilbake. Lyset som har sluppet gjennom begge overflatene sender vi inn i et spektrometer, der lys med forskjellig bølgelengde blir sendt i forskjellige retninger. Så sendes lyset til et kamera, og om vi har gjort ting riktig får vi et bilde som ser slik ut:

IMG_3901

Hipp hurra! Så er det bare å sende bildet til Matlab og beregne avstander og slikt. Jeg greier ikke forklare dette mer skikkelig i løpet av et trøtt blogginnlegg, men om dere følger bloggen videre vil det nok dukke opp flere liknende bilder i fremtiden. Når man bare har sett og hørt noe mange nok ganger, kan man begynne å synes at man forstår det. Så hold ut.

Alt har selvfølgelig ikke gått helt på skinner etter leveransen, men det kommer seg.

For eksempel: Jeg hadde tre motorer og tre kontrollkort. Hvor skal jeg sette ledningene? Jeg gav elektronikklabben kortene og det jeg kunne finne av manualer og bad dem om å putte det i en boks som jeg kunne sette ledning i og slå på, og så skulle det fungere.

Det var ikke riktig så lett. I det hele tatt. Men nå funker det, og det er bare å sette seg ned å skrive programmet for å styre motoren. Det er nok heller ikke så lett, men det kommer til å gå det også .

Den FUNKER!!

Den FUNKER!!

Det som er litt skummelt med sånne store tekniske prosjekter er at jeg synes jeg kan bli så overveldet av de praktiske tingene som skal gjøres at jeg mister målet litt av syne. Nå er vi snart der at vi kan begynne å gjøre eksperimenter. Får vi gjort noe vettugt? Legg merke til at jeg sier vi, for nå er det ikke bare jeg som skal jobbe med dette prosjektet, det er også to doktorgradsstudenter. Det er ille nok om jeg roter meg bort og ikke får til noe, men det er helt uaktuelt at jeg skal rote bort årevis av andre personers liv til å gjøre ting som ikke funker. Så det er bare nødt til å bli bra.

Advertisements


2 kommentarer

Jeg slår et slag for norsken

I disse dager debatteres karakterkrav for lærere. Regjeringen vil at alle som skal bli lærere skal ha en firer eller bedre i matte fra videregående, mens kravene for andre fag er lavere.

Jeg er selvfølgelig helt enig i at det er viktig at alle lærer grunnleggende matte i løpet av skolegangen, fordi det er et handicap å skulle manøvrere seg gjennom samfunnet uten denne forståelsen. Men når det fokuseres mye på matteKRISEN blir jeg litt engstelig for at vi glemmer andre MINST LIKE viktige ferdigheter.

Hvorfor skal vi fokusere på matte? Det er fordi

  • vi trenger mange ingeniører og andre realister i næringslivet fremover
  • vi trenger dyktige forskere innen realfagene
  • byråkrater og politikere trenger matte og realfag til å forstå hvordan det de gjør virker inn på økonomien og miljøet
  • vi trenger folk som kan bli gode mattelærere i fremtiden
  • de fleste har noen beregninger de må gjøre i jobben sin, for eksempel må sykepleiere må kunne beregne medisindoser

Men det spiller ingen rolle hvor mye matte disse personene kan, dersom de ikke har et SPRÅK.

Vi må kunne kommunisere

Hva hjelper det med ingeniører, om de ikke kan lese forskrifter eller beskrive beregningene sine med ord?

Hva hjelper det med forskere om de ikke kan formidle resultatene sine, hverken til sine fagfeller eller til omverdenen?

Hva hjelper det med en realfagskyndig politiker som ikke kan argumentere for sine fornuftige synspunkter?

Hva hjelper det at læreren er god i matte, om hun ikke kan forklare konseptene med ord som elevene forstår?

Hva hjelper det om sykepleieren gir riktig medisin, om hun ikke kan beskrive for pasienten hva hun må passe på?

Det er norsklæreren som skal lære elevene å få frem sitt budskap så andre forstår det. Vi trenger gode norsklærere.

Hva er det man trenger for å bli forsker?

Jeg har alltid vært en lesehest. Jeg elsket å skrive stil i norsken, og jeg likte å lære engelsk og fransk. Matte har alltid vært greit, men litt kjedelig. På videregående gikk jeg musikklinja med et minimum av matematikk og realfag. Da jeg bestemte meg for å studere fysikk, brukte jeg litt tid på å ta den matten og fysikken jeg trengte som privatist på siden.

Det jeg har lært meg gjennom å skriv stil og lese bøker bruker jeg hver gang jeg skal skrive en fagartikkel eller skrive noe populærvitenskapelig.

Gjennom musikken har jeg lært meg å stå på en scene. Denne lærdommen bruker jeg på konferanser, når jeg holder foredrag for studenter, eller når jeg snakker om forskning på direktesendt radio.

Det er viktig at lærerne hjelper de som sliter

Jeg mener at alle som vil bli forskere i realfag, kan bli det, om de bare jobber så hardt som de trenger. Allikevel så tror jeg at det er forskjellige ting som folk føler at de er gode i og trives med å jobbe med.

De som tar matten lett vil kanskje aldri få «nok» utfordringer på skolen, fordi det er viktig at læreren bruker tiden sin på å hjelpe de som virkelig synes at matte er vanskelig. Det er viktig at disse elevene kommer seg opp på et anstendig nivå.

Elevene som gjør matteleksen på to minutter kan kanskje ha godt av å utfordres på andre, kreative, områder. Det er ikke sikkert du blir nobelprisvinner eller løser energikrisen av å ha gjort ferdig videregåendepensum i matte i 10. klasse.

Jeg ønsker at alle elever som går ut av skolen føler seg trygge når de ser tall, kan regne ut hvor mange piller de skal gi det syke barnet sitt, og kan forstå at det kanskje er en dårlig ide å ta opp forbrukslån. 

Jeg at de matteflinke elevene går ut som trygge, allsidige personer, som har fått utvikle sine kreative sider.

Og så håper jeg inderlig at alle elevene som går ut av skolen har lært seg å skrive med klare og tydelige ord, så de kan argumentere for seg, forklare oss andre hva det er de er eksperter på (som saksbehandlere i NAV,  lærere, sykepleiere, rørleggere, togkonduktører eller professorer i biologi) for det er sånn vi får hele samfunnet til å gå fremover.