Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


Legg igjen en kommentar

Er det nødvendigvis så lurt å slå sammen høgskoler og universiteter?

Det er sammenslåing som gjelder i forskningspolitikken nå til dags. NTNU skal slå seg sammen med flere høyskoler og bli NORGES STØRSTE UNIVERSITET. Wow.

Selv ser jeg liten grunn til at stor skal føre til bra, om det er god forskning man vil ha. Samarbeid kan jo like godt foregå mellom institusjoner, eller land for den saks skyld, som innad.

For seks år siden publiserte min geolog-veileder og to av mine fysiker-kolleger en artikkel i det prestisjefylte Proceedings of the National Academy of Science med tittelen Scaling properties of European research units. Bakgrunnen for studiet var spørsmålet «er det bedre å være større», med utgangspunkt i ideen om at større enheter gir en mer effektiv administrasjon, slik at mer ressurser kan brukes på forskning og undervisning.

Kollegene mine bestemte seg for å plotte antall administrativt ansatte mot antall vitenskapelig ansatte for en rekke europeiske universiteter og forskningsinstitusjoner, og fikk dette bemerkelsesverdig pene plottet:

Logaritmisk plott av administrativt ansatte vs akademisk ansatte. Tatt fra

Logaritmisk plott av administrativt ansatte vs vitenskapelig ansatte. Tatt fra Jamtveit, Jettestuen and Mathiesen (2009), PNAS 106, 13160-13163

Når tallene plottes logaritmisk (der 1 blir 0, 10 blir 1, 100 blir 2 og så videre) faller de pent på en rett linje med stigningstall 1,30. Dersom en dobling i antall vitenskapelig ansatte hadde ført til en dobling av administrativt ansatte, altså at det altså var et fast antall administratorer per forsker/foreleser, så hadde stigningstallet vært 1. Om det å øke størrelsen på høgskolen/universitetet/instituttet hadde gjort at en klarte seg med færre administratorer per forsker, hadde stigningstallet vært mindre enn 1. Det dette plottet viser er at desto større en vitenskapelig institusjon er, desto mer administrasjon trenger den.

Og hvorfor gjør den det?

Kort fortalt kan det se ut som om hver gang du slår sammen enheter, legger du inn et ekstra lag med administrasjon som «lim» mellom disse enhetene. Administratorer som skal hjelpe administrasjonen i nivåene under med å samarbeide og ensrette seg.

Forfatterne skriver:

The observed scaling law implies that cost-benefit arguments for merging research institutions into larger and larger units may have limited validity unless the productivity per academic staff and/or the quality of the products are considerably higher in larger institutions. Despite the hierarchical structure of most large-scale research units in Europe, the network structures represented by the academic component of such units are strongly antihierarchical and suboptimal for efficient communication within individual units.

Det virker altså ikke som om man skal kunne forvente noen effektivisering ved å lage større enheter, dersom det ikke også er slik at forskere som jobber ved større institusjoner samtidig produserer mye bedre forskning. Akkurat det spørsmålet er det vanskeligere å få et skikkelig svar på.

Jeg tenker det sånn: Når institusjoner skal slås sammen bruker man først ENORMT mye ressurser på å planlegge og gjennomføre en ekstremt komplisert prosess. Etterpå sitter man igjen som del av et stort apparat, der det er vanskeligere å finne fram og ting generelt er mindre effektivt. Minus og minus = minus rett og slett.

Men, som rektor ved Høgskolen i Nesna så diplomatisk la det fram på Dagsnytt 18 i dag: Dette er hva politikerne vil, så vi får vel bare bli med som best vi kan og håpe på det beste (min formulering). Forhåpentligvis har ministeren rett og jeg tar feil.


11 kommentarer

Å være kvinnelig forsker i 2014

I dag var minstejenta syk, så jeg ble hjemme. Jeg trengte ikke si fra til noen. Jeg velger ofte å jobbe hjemme uansett, og i dag fikk jeg gjort unna litt arbeid før hun våknet, og litt på kvelden. I tillegg hadde jeg et møte midt på dagen. Vi er tre som sitter på forskjellige steder i Oslo, og to på hver sin plass i Trondheim, og pleier å møtes på Google Hangouts.

20140224-213051.jpg

Arbeidsplassen min i dag. Jeg prioriterer jobb fremfor rydding. Jeg liker jobben min MYE bedre enn jeg liker rydding.

Jeg sovnet nesten før møtet, men ikke lillebærta som akkurat var blitt frisk igjen. Jeg satte henne ved siden av meg ved bordet med Dora The Explorer på Netflix, logget på Hangouts og gav beskjed om at jeg skulle være rimelig til stede ved møtet. Det fungerte utmerket. Jeg fikk med meg alt som ble sagt, og måtte bare skru av mikrofonen et par ganger da Dora begynte å bli kjedelig. Jeg vil si jeg fikk oppnådd 90% av det jeg ville gjort om jeg faktisk var på jobb den timen. Og ungen var fornøyd (ellers hadde det jo ikke gått).

Jeg har stort sett få møter, og legger dem alltid til etter 10 om jeg kan, sånn at jeg ikke trenger å stresse når det å få tre barn ut om morgenen ikke går helt på skinner. Jeg jobber litt ekstra i perioder, men kan ta vinterferie med god samvittighet.

Jeg kan ikke tenke meg noe annet yrke som skulle være bedre tilpasset småbarnsforeldre.

Som kvinne i akademia hender det at jeg funderer på dette med kvinner i akademia. Det er for få av oss. Temaet ble bragt på bane igjen etter lørdagens oppslag i Morgenbladet, der fysikkstipendiat-og-rosablogger Sunniva Rose og tre kvinnelige realfagsprofessorer i 50, 60 og 70-årene diskuterer:

Screenshot 2014-02-24 20.53.20

Det snakkes mye om jenter og realfag. Om vi vil ha best mulig forskning, må vi hente talentene fra hele befolkningen, ikke bare den mannlige halvdelen. Derfor vil vi at realfag skal være et attraktivt valg for jenter.

Når man gang på gang får høre at man er en del av en utsatt gruppe, er det fort gjort å begynne å føle seg sårbar og overveldet av problemene som kommer til å dukke opp i fremtiden. Og når man leser artikkelen i Morgenbladet, er det ingen tvil om at generasjonene før oss har overvunnet mange hindringer. Men nå? Som jeg ser det, gjenstår egentlig bare to bremseklosser:

Kritisk Masse eller En Av Gjengen

Som en kvinne blant mange menn er man ikke en av gjengen. Ikke på samme måte som gutta. Det trenger ikke være negativt, men for noen, og i noen faser av livet, kan det være det. Derfor tar det tid å snu kjønnsfordelingen i et miljø. Jeg tror vi er på vei. Om jeg ser meg rundt på fysikk, er det få kvinner over meg, men en god del ved siden av og under meg. I løpet av få år vil det bli lettere for jenter å finne gode kvinnelige rollemodeller i realfagene.

Midlertidigheten

Bare et fåtall av de som får doktorgrad vil noen gang ende opp som professor. Et liv som forsker starter i midlertidige stillinger, og mange er vel over 40 før de får en fast ansettelse. Midlertidige kontrakter gjør det vanskelig å planlegge fremtiden og å få boliglån.

Dette gjelder både kvinner og menn. Men jeg tror det er lettere å takle den usikre tilværelsen om man er en av gjengen. Man føler støtte fra sine likemenn, og kan gjenkjenne seg i sine overordnede. For en kvinne som henter mesteparten av sin støtte utenfor den akademiske verdenen, kan det bli vanskeligere å se verdien i år etter år med usikkerhet.

Men… 

Det kommer selvfølgelig an på sjefen, og på gruppa man er i. Ukultur og mannssjåvinistiske drittsekker finnes i alle bransjer. Det gjelder å velge riktig sjef, og riktig arbeidsplass. La de bakstreberske miljøene dø ut av seg selv.

Nå er det vår tur!

Jeg nyter en fantastisk priveligert tilværelse, og for den står jeg i gjeld til tøffe damer som har banet vei. Nå gjenstår det bare å fullføre. Om vi bare vil, kan vi få denne kvinneandelen langt nok opp til at det å velge realfag blir et like aktuelt valg for min datters venninner som for min sønns venner.

Skal vi liksom være den generasjonen som ikke tåler litt motgang? Det er da for søren ikke meningen at ting skal være greit hele tiden! Det passer aldri å få barn. Det passer aldri å flytte, det passer aldri å få kjæreste, eller bli skilt, eller å bli syk. Livet er upraktisk. Men det er ikke så mye mer upraktisk for oss kvinnelige akademikere enn for alle andre.

Sånn! Der er det sagt. Jeg gir meg ikke så lett! Kom igjen, dere!


1 kommentar

Er det mer konkurranse forskningen trenger?

Fredag hørte jeg på Dagsnytt 18 at NHO ønsker mer konkurranse i forskningen. De foreslår at «en større del av forskningsmidlene bør tildeles gjennom en nasjonal konkurransearena basert på brede faglige prioriteringer og krav om vitenskapelig kvalitet. Dette vil bidra til at forskningen ved universiteter og høyskoler får høyere kvalitet og at den faglige innretningen på den blir mer i samsvar med næringslivets behov.»

Jeg er enig i at vi bør få mer kvalitet ut av de midlene som investeres i forskning, men synes dette høres ut som et dårlig forslag til løsning.

Forskningen er allerede gjennomsyret av konkurranse. Basisbevilgningene gir rom til noe fri og nysgjerrighetsdrevet forskning, men for å virkelig komme videre med et tema er man avhengig av ekstern finansiering. Det kan man få ved å sende gode søknader til det norske eller europeiske forskningsrådet. I tillegg er det flere former for konkurranse om midler internt på universitetet. Denne modellen gjør at den beste forskningen prioriteres, samtidig som initiativene som en gang kan føre til noe fremragende ikke strupes.

Konkurranse er ikke gratis. Forskere bruker mye tid på å skrive søknader, tid som de ellers kunne ha brukt til å forske. Flerfoldige årsverk brukes på søknader som ikke blir innvilget. Den administrative behandlingen av søknadene koster også penger. I tillegg skal evalueringen av søknadene gjøres av, nettopp, forskere. Dette går også på bekostning av forskningstid.

Forslaget til NHO om å innføre et ekstra system for konkurranse vil kanskje kanalisere mer av midlene til de beste miljøene, men det vil også gjøre at enda mer forskningstid blir borte i søknadskrivning og evaluering. Min spådom er at prisen blir høyere enn gevinsten.

Universitetene kan bruke forskningsmidlene de forvalter på en mer effektiv måte enn de gjør i dag. Den aller viktigste kvalitetsfaktoren er de dyktige menneskene. Hva med å gjøre noe med mekanismene som gjør at flinke fagfolk, og spesielt kvinner, velger å forlate forskningen etter avlagt doktorgrad? Ørkesløs søknadsskrivning er ikke en god motivasjonsfaktor. Gode forskere ønsker å kunne tenke langsiktig, og derfor trenger de mer forutsigbare karriereveier enn det som finnes i dag. Få slutt på skreddersydde stillingsutlysninger. Ledelsen kan gjøre mer for å følge opp sine midlertidig ansatte. Om vi kan sikre at de flinkeste menneskene tiltrekkes til og blir værende ved universitetene, vil det høyne kvaliteten mer enn ved å innføre et nytt konkurranseledd mellom de eksisterende fagmiljøene.