Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


Legg igjen en kommentar

Kjemisk potensiale i nanoporer, svømmetur og en bjørn

Jeg er på konferanse i USA, og overskriften oppsummerer dagens høydepunkter.

Hjemme er det skolestart, barnehagestart, fotballstart og korpsstart. Jeg er i New Hampshire og tenker på deformasjon av stein. Dette er en såkalt Gordon-konferanse, som holdes i en rekke fagfelter og har et veldig fint format: Tre foredrag på en time hver om morgenen, lunsj, fritid (der man sitter i sola og diskuterer vitenskap, eller drar og svømmer i en varm innsjø, som jeg fikk gjort i dag), deretter to timer med poster-session (se på og diskutere plakater som de som ikke holder foredrag har laget om forskningen sin), middag, og så to timer foredrag fra 1930 til 2130. Det kan være bittelitt vanskelig å holde seg våken på de siste foredragene. Ellers bra.

IMG_6329

Proctor Academy, nydelig sted å ha konferanse.

Tema for konferansen er «Rock Deformation», som altså betyr hvordan stein beveger på seg: Hvordan foregår store og små jordskjelv, hva vet vi egentlig om friksjon, hvordan kan man få små og store jordskjelv av å pumpe vann ned i bakken, hva skjer med krystallene i is som flyter og i stein som flyter dypt nede i jorda, og sånt. Noe som er litt rart er at det var et stort jordskjelv i Italia i natt som jeg ikke har hørt et ord om i løpet av dagen. Det henger kanskje sammen med at det er lite snakk om å forutsi jordskjelv. Det finnes folk som jobber med det, men det er vanskelig, og jeg er usikker på om noen av dem er her. For denne gjengen handler det mer om å forstå prosessene i jorda.

Jeg er så heldig å være invitert hit til å holde foredrag. Dette gjør at jeg får betalt reise, eget rom, slipper å stå og henge ved en plakat, og fikk bruke en hel time på å fortelle og svare på spørsmål om hva jeg driver med. Når jeg i tillegg fikk snakke mandag morgen, slipper jeg å være stresset resten av uka, og får masse tid til å diskutere med folk som gjør relevante ting. Det jeg har snakket om er hva som skjer mellom overflater på nanoskala, og det er det mange som er interessert i.

IMG_6327

Jeg holder foredrag.

Et av dagens høydepunkter var å sitte i sola i pausen og fundere over hvordan det kan gå for seg når korn i stein glir mot hverandre dypt nede i jordskorpen og dette får vann til å strømme fra dypet og opp mot overflaten. Her kan nanoporer, altså vannfylte hulrom som bare er noen få atomer store, være viktige. Kan jeg klare å finne ut noe om dette med mine eksperimenter?

Høydepunkt nummer to var at jeg rakk å kjøre opp til den lokale innsjøen og ta et bad i slutten av pausen.

Og høydepunkt nummer en må ha vært at jeg så en bjørn på morgenløpeturen min i skogen. Den var svart, ikke så veldig stor, og gikk vekk fra meg (heldigvis) et stykke unna. Jeg brukte resten av løpeturen på å fundere på hva man skal gjøre om man treffer en svartbjørn på stien. Skal man rygge, spille død, eller se stor og skremmende ut? Etter diskusjoner med de lokale har jeg kommet fram til at man skal prøve å skremme bjørnen, men håper jeg slipper å prøve det i morgen (om jeg i det hele tatt våkner tidlig nok til å løpe).

IMG_6335

Morgenstemning i skogen og ikke en bjørn i sikte.

Advertisements


Legg igjen en kommentar

Italienske forskere lever farlig. Og litt om skummelt norsk brønnvann

Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Forskere drapsdømt etter jordskjelv

L'Aquila etter jordskjelvet. Bilde fra Wikimedia Commons.

L’Aquila etter jordskjelvet. Bilde fra Wikimedia Commons.

Det er kanskje flere av oss som husker rettssaken etter l’Aquila-jordskjelvet i 2009. I dag fikk vi historien fortalt fra professor emeritus Paolo Gasparini, en av rådgiverne til forsvarerne.

Byen L’Aquila ligger midt i et av de mest jordskjelvutsatte områdene i Italia. Små jordskjelv forekommer ofte, og statistisk sett skal et stort skjelv finne sted med 475 års mellomrom. Problemet er selvfølgelig at det ikke finnes noen gode måter å forutsi når det jordskjelv skal komme.

I januar 2009 økte jordskjelvaktiviteten, men ikke mer enn den hadde gjort flerfoldige ganger før. Etter at en tekniker ved et italiensk forskningsinstitutt hadde kommet med sitt eget varsel om et kommende stort jordskjelv (han hadde ikke vitenskapelig belegg for metoden han brukte, og ble heller ikke støttet av instituttet sitt) ble folk engstelige, og det ble satt ned en ekspertgruppe for å evaluere risikoen. Denne gruppen kunne ikke si stort mer enn at risikoen var lav (som alltid).

Seks dager senere kom det store skjelvet, og over tre hundre mennesker ble drept.

I oktober 2012 ble syv medlemmer av ekspertgruppen, hvorav en egentlig bare hadde vært der nærmest tilfeldig den dagen, dømt for uaktsomt drap på 29 personer. Disse hadde etter sigende valgt å bli værende i husene sine da jordskjelvet kom fordi de var blitt beroliget av forskernes uttalelser. Medlemmene ble dømt til seks år i fengsel og til å betale åtte millioner euro i kompensasjon til familiene.

Hva skulle forskerne ha gjort? Jordskjelv er en type naturkatastrofe der risikoen for at noe skal inntreffe er ekstremt lav, men skadene man vil få er ekstremt store. Utregninger i ettertid har vist at risikoen for et stort skjelv to timer før skjelvet var økt fra normalt 0.01 % til 0.05 %. Dette er det eneste forskerne kunne ha å kommunisere videre – forskeres rolle må være å gi et så riktig og helhetlig bilde av situasjonen som mulig, ikke å skjule deler av sannheten av frykt for virkningen det kan ha på befolkningen. Så må det være myndighetenes rolle å bruke denne informasjonen til å ta beslutningen om å evakuere eller ikke.

Etter rettssaken har man fått mye lavere terskel for evakueringer, det har blant annet vært flere episoder der barneskoler har vært evakuert etter jordskjelv som har vært rett over to på Richters skala (og det er så godt som ingen ting). Om man skal holde på sånn over tid er det ingen som hører etter i lengden.

Utarmet uran og uønskede resultater

På tirsdag fikk vi høre om en annen rettsak, som pågår akkurat nå. I Quirra på Sicilia, der det tidligere var et militært skytefelt, har lokalbefolkningen rapportert om unormalt mange tilfeller av kreft og misdannelser. Mange mener at dette skyldes bruk av utarmet uran ved skytefeltet. Geokjemikere fra Universitetet i Sienna fikk i oppgave fra forsvarsdepartementet å undersøke om det kunne finnes utarmet uran i området. De gjorde 25 000 analyser på 1500 prøver av jodr sedimenter og overflatevann, brukte metoder utviklet etter krigen i Kosovo, og fant ingen forhøyede uran-verdier.

Professor Luigi Marini er en del av forsvarsgruppen til disse forskerne, som nå er saksøkt av lokale aksjonsgrupper. I følge Luigi har aksjonsgruppen betydelig støtte fra en kjernefysiker med tilknytning til CERN. Han har kritisert forskerne for å være geokjemikere og ikke kjernefysikere.

Men altså, er det noe å saksøkes for? Og om jeg ville finne ut om jeg hadde uran i jorda i hagen min, så ville jeg nok ha prøvd geokjemikerne før kjernefysikerne.

Apropos uran

Ja apropos uran. Visste du at 30 % av norske drikkevannsbrønner har uraninnhold som ligger over grenseverdiene? Det finnes også betydelige mengder kobber og bly i en del av disse brønnene. Dette i følge Clemens Reimann fra NGU, som jeg også har hørt på denne uka. På plottene hans så det norske vannet mye skumlere ut enn alt det andre vannet han hadde tatt prøver av i Europa. Det skyldes visstnok at disse brønnene er boret i hard gneiss og granitt og at gjennomstrømmingen i dem er forholdsvis lav. Så vet vi det.