Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


Legg igjen en kommentar

This is, like, the best conference ever

Artikkelskriving med utsikt.

Arbeid med utsikt.

Jeg må si meg enig med min amerikanske kollega: Dette er slett ikke verst.

Vi er halvveis gjennom dag to av konferansen, og jeg har allerede

  •  blitt kjent en som har skrevet flere av artiklene jeg baserer oppsprekkingsarbeidet mitt på. Han ble begeistret over å høre at jeg har tatt opp tråden og gav meg masse gode tips.
  • blitt kjent med en amerikansk stipendiat som er i ferd med å løse den største tekniske utfordringen i eksperimentene mine (YES!!!) (denne diskusjonen foregikk ute i havet, med en drink i hånden. For et liv.)
  • delt en forrett (karamellisert blekksprut, interessant) med en av pionerene i overflatekreftemålinger
  • gjort planer for utveksling av programmer for automatisering av eksperimenter
  • fått beskrevet en mikrocelle som jeg kan bruke i sement-eksperimentene mine

Listen kunne blitt enda lengre. Og det er fortsatt mange dager igjen!

Jetlagen gjør at jeg kan stå opp tidlig og se soloppgangen over havet.

Jetlagen gjør at jeg kan stå opp tidlig og se soloppgangen over havet.

Advertisements


1 kommentar

No skal æ færa te Mexico!

Huff, jeg måtte stå opp alt for tidlig i dag. Men når høstmørket har begynt å senke seg over Oslo skal jeg slett ikke klage over at jeg må tilbringe den neste uken på et «all inclusive» hotell på strand i Mexico – på jobb. Det kan virke som et tullete sted å jobbe, men som arrangørene av konferansen så overbevisende sier det på sine nettsider:

The meeting will take place in Cancun, Mexico, because it is an attractive location for participants, it is affordable, there are special rates to fly to this location, it is located close for participants from developing countries, it is easily accessed from many international locations, it is friendly to travelers, and the visa process in Mexico is fast and open for most nationalities.

Det er heller ingen ulempe at det er gruppen jeg besøkte i USA for et år siden som arrangerer konferansen, så jeg får truffet gode venner igjen.

Hvor mye tid det vil bli til kvil i sola er usikkert, men det blir ihvertfall mer sol enn hjemme. Dessverre kan det nok bli i overkant mye brødskivesmøring for akademikermannen som er igjen hjemme, noe han devinitivt ikke trenger å øve på, men sånn er det.

Nå har jeg bare en ni timers flytur og en to+en halv times flytur før jeg er fremme. Jeg har en presentasjon å gjøre ferdig, 80 sider med artikkel som skal fagfellevurderes, og Tolanskys Introduction to Interferometry å kose meg med. Så det går nok på et blunk. Up, up and away!


7 kommentarer

Mission accomplished

Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Siden jeg fikk så mange oppmuntrende kommentarer etter panikkanfallet mitt i går synes jeg det er på sin plass med en oppdatering:

Jeg overlevde! Nervøsiteten forsvant da jeg fant meg selv innelåst på do på konferansesenteret to minutter før jeg skulle ha vært på plass. Heldigvis greide jeg å knekke låsemekanismekoden etter en fem minutters tid, mens jeg ventet på at personen jeg hadde snakket med gjennom døra skulle hente en eller annen for å gjøre et eller annet. Jeg er tydeligvis såvidt smart nok til å kunne åpne en dør.

Foredraget gikk fint, jeg fikk passe dårlig tid så jeg kunne gå fort igjennom de litt vanskelige tingene jeg hadde satt på siste slide, og jeg skalv ikke eller noe (jeg pleier egentlig å slutte å være nervøs når jeg begynner å snakke, men selv om jeg vet at det er sånn så er jeg like nervøs på forhånd).

Når han jeg hadde sittet på gulvet og hørt på i går, fordi så mange ville se ham, kom bort til meg etterpå og sa at

«This is the best explanation of disjoining pressure I have ever heard. I finally understood it. I will have to come to Norway and show you my illmenite experiments sometime»

så ble jeg ganske fornøyd.

(Det var forresten ikke meningen at dere skulle forstå det der. Det var bare for å vise hvor smart jeg er.)

Såder, nå skal jeg bare kose meg og bruke den fritiden jeg finner på nyttige ting som å spise is og kjøpe gaver til barna.


Legg igjen en kommentar

Jeg kan også redde verden (eller bidra litt, i det minste)

Denne uken skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Verden står på terskelen av en klimakatastrofe, og jeg bruker tiden min på å forske på stein.

Noen ganger føles det fryktelig bakstreversk. Fremtiden er solceller og vindmøller, fortiden er Oljebransjen, som man alltid ender opp med å få et nært forhold til når man driver georelatert forskning i Norge.

Det jeg forsker på er å finne ut hvordan oppsprekking og vann og kjemiske reaksjoner i stein henger i hop. I dag gav Sally Benson, professor ved Stanford, en presentasjon som viste hvorfor akkurat denne type forskning er helt nødvendig for at vi skal klare oss fremover. Dette er hvorfor:

Vi trenger materialer for å produsere fornybar energi

Det hjelper ikke å vite hvordan vi skal høste energi fra sol, vann og vind om vi ikke har de materialene som trengs for å lage solceller og vindmøller på stor skala. En del av de viktigste ingrediensene begynner vi å merke mangelen på allerede. For å finne og produsere disse materialene uten å ødelegge jorda samtidig må vi lære mer om hvordan vann, kjemiske reaksjoner, oppsprekking og biologisk aktivitet henger sammen.

Vi må gjemme unna mye CO2 i hundretusenvis av år

Vi kommer dessverre ikke til å klare å plutselig slutte å produsere CO2. En ting vi kan gjøre mens vi venter på at de fossile energikildene tar slutt, er å dytte CO2-en ned langt under bakken og håpe at den blir værende der i noen hundretusen år. Dette kan vi ikke være så sikre på uten at vi forstår, ja nemlig, hvordan oppsprekking og kjemiske reaksjoner henger sammen.

Skifergass

Rekk opp hånda, hvem vil forske på skifergass?

Ikke jeg egentlig, det er noen skikkelig skitne greier, og jeg vil helst ikke ha noe med det å gjøre.

Men skifergass er stort. Det har fullstendig snudd opp ned på energilandskapet i USA. USA slipper nå ut mindre karbondioksid fordi de bruker gass istedenfor kull. England er kanskje det neste landet som skal i gang med å hente opp skifergass fra berggrunnen.

I skifere er gassen gjemt inne i nanosmå porer, som virkelig ingen forstår noe særlig om hvordan fungerer. Om skifergassproduksjonen, som allerede er i gang, skal foregå uten å forurense alt for mye, er forskere nødt til å finne ut mer om disse systemene.

Forskning er aldri bortkastet!

Så lenge den publiseres. Vi forskere finner ut av hvordan ting fungerer, og så må vi håpe, eller passe på, at kunnskapen blir brukt til det beste for verden.


14 kommentarer

Panikk!

Denne uka skriver jeg fra Goldschmidt-konferansen i geokjemi, i Firenze.

Jeg visste det skulle komme, men ble like fullt satt ut.

I går var jeg på ualminnelig mange elendige foredrag. I dag har jeg sett veldig mange gode. Det har, som forventet, ført meg til stadiet

HJELP!!! ALLE ER SÅ UTROLIG SMARTE!!! JEG KAN INGENTING!!! PRESENTASJONEN MIN ER DEN VERSTE AV ALLE!!!

som gir meg veldig lyst til å grave meg ned i et hull, eller til å gjøre om på hele presentasjonen min. Det gjør det helt umulig å gjøre det man bør gjøre på et sånt sted, nemlig å ta kontakt med folk, introdusere seg på en selvsikker måte og stille masse glupe spørsmål.

What to do, what to do?

Jeg vil:

– lage en helt ny presentasjon, med masse formler og vanskelige diagrammer, så alle kan se at jeg også er smart.

– alternativt prøve å glemme hele konferansen, sette meg på cafe og spise is og lese bok, på en eller annen måte få sove i natt, og utsette hele problemet til i morgen.

Jeg bør:

– ikke lage en ny presentasjon (fordi den jeg lagde på forhånd faktisk er nøye gjennomtenkt, og i denne panikktilstanden er det lite trolig at jeg skal få til noe bedre).

– ikke fylle på med flere formler og vanskelige diagrammer, fordi ingen kommer til å skjønne noe av det, og hva er poenget da.

– øve et par ganger på presentasjonen jeg har, overbevise meg selv om at det går bra, gå tilbake med hodet hevet, og snakke med folk.

Dette vet jeg jo egentlig:

– DETTE SKJER ALLE (jeg vet ikke helt om det er sant, men jeg er ganske sikker på at det gjelder flere enn meg).

– folk høres selvfølgelig ekstra smarte ut når de snakker om et fagfelt som jeg ikke er ekspert på. Om de hører på meg vil ikke mine ting virke opplagt for dem.

– og hva er det verste som kan skje? Om jeg gir konferansens dårligste foredrag, har jeg kastet bort et kvarter av folks tid. Men det er jo ikke all verden. De vil glemme det i mengden av andre dårlige foredrag.

I morgen halv ti er det uansett overstått. Nå skal jeg slutte å bruke opp tid på blogging, og heller ta frem foredraget mitt. Detta går greit.