Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


18 kommentarer

Bedragersyndromet og frykten for å bli avslørt

Jeg må si, det er en del ting som går veien for tiden. Artikler ferdigstilles og publiseres. Søknader innvilges. Samarbeid etableres, muligheter åpnes for å gjøre mer av akkurat det jeg har lyst til å gjøre.

Og det er fantastisk! Men hver gang jeg når frem med noe og folk har tro på det jeg gjør, sitter det en djevel bak øret mitt og gnåler:

 

Du er ikke flink, du er bare overbevisende. 

Du har lurt folk til å tro på deg. 

Nå blir du snart avslørt. 

Alle rundt deg er dyktige. Du har bare flaks. 

 

Jeg trodde helt ærlig at jeg var den eneste som tenkte på denne måten, helt til jeg en dag tilfeldigvis kom over dette innlegget om det som på engelsk kalles for The Impostor Syndrome – på norsk: bedragersyndromet. Her er det en kvinnelig amerikansk professor som beskriver akkurat de samme tankene. Og da jeg først ble gjort oppmerksom på denne betegnelsen, så jeg at det er skrevet en hel masse om det, for eksempel på Wikipedia. Her kan jeg lese at

The term «impostor syndrome» first appeared in an article written by Pauline R. Clance and Suzanne A. Imes who observed many high-achieving women tended to believe they were not intelligent, and that they were over-evaluated by others.

…Despite external evidence of their competence, those with the syndrome remain convinced that they are frauds and do not deserve the success they have achieved. Proof of success is dismissed as luck, timing, or as a result of deceiving others into thinking they are more intelligent and competent than they believe themselves to be.

Ved Caltech (prestisjefylt amerikansk universitet) har de skrevet en hel side om fenomenet på sin rådgiverside, med tips til hvordan man skal hanskes med saken. Men jeg har altså ikke funnet noe som helst om dette på norsk, så nå tenkte jeg det kunne være på tide.

Jeg skulle nemlig ønske at noen hadde fortalt meg om dette for lenge siden. Bare det å huske på at sånn tenker nesten alle andre også når disse tankene dukker opp, fjerner i grunn nesten hele problemet. Og det ergrer meg noe inmari å tenke på alle de som ikke gjør de fantastiske tingene som de kunne ha gjort, fordi de tror de ikke er bra nok.

Er det noen som kjenner seg igjen? (å nei, ikke si at det bare var meg allikevel)

Advertisements


Legg igjen en kommentar

Lysende utsikter

Sol, vår og kvinnedag – for en helg!

Da jeg ble født var det ingen kvinnelige fysikkprofessorer i Norge. Den første, Anne Grete Hallberg Frodesen, ble ansatt ved Universitetet i Bergen i 1988. Nå er det 8 kvinner blant de fast vitenskapelig ansatte ved mitt institutt, og andelen stiger stadig.

Fredag disket Realfagsbiblioteket opp med damefest. Jeg startet dagen i kvinnepanelet på Abels Tårn med å snakke om hvor mange elefanter du potensielt kunne tenke deg å løfte med håret på hodet ditt (to stykker). Så føk jeg tilbake til labben for å forberede neste ukes krystallsprekkeksperiment, før jeg avsluttet med Girl Geek Dinner og nachspiel på bibliotekskontorene, der vi diskuterte hvordan flytende nitrogen best kan brukes i barnebursdager.

Da jeg gikk hjem under stjernehimmelen, var jeg fylt av beundring over alle de flotte damene jeg hadde møtt i løpet av dagen. Dette er stedet å være! Det er her det skjer. Som Kathrine Aspaas sa tidligere på dagen: Drømmedama før var beskjeden og imponert. Det nye kvinneidealet er bestemt og intelligent.

Undertegnede sammen med Norges kuleste fysikerinner, Selda Ekiz og Sunniva Rose. Bilde: Hilde Lynnebakken

Undertegnede sammen med Norges kuleste fysikerinner, Selda Ekiz og Sunniva Rose. Bilde: Hilde Lynnebakken

Skal jenter velge realfag? For et spørsmål. Såklart!


11 kommentarer

Å være kvinnelig forsker i 2014

I dag var minstejenta syk, så jeg ble hjemme. Jeg trengte ikke si fra til noen. Jeg velger ofte å jobbe hjemme uansett, og i dag fikk jeg gjort unna litt arbeid før hun våknet, og litt på kvelden. I tillegg hadde jeg et møte midt på dagen. Vi er tre som sitter på forskjellige steder i Oslo, og to på hver sin plass i Trondheim, og pleier å møtes på Google Hangouts.

20140224-213051.jpg

Arbeidsplassen min i dag. Jeg prioriterer jobb fremfor rydding. Jeg liker jobben min MYE bedre enn jeg liker rydding.

Jeg sovnet nesten før møtet, men ikke lillebærta som akkurat var blitt frisk igjen. Jeg satte henne ved siden av meg ved bordet med Dora The Explorer på Netflix, logget på Hangouts og gav beskjed om at jeg skulle være rimelig til stede ved møtet. Det fungerte utmerket. Jeg fikk med meg alt som ble sagt, og måtte bare skru av mikrofonen et par ganger da Dora begynte å bli kjedelig. Jeg vil si jeg fikk oppnådd 90% av det jeg ville gjort om jeg faktisk var på jobb den timen. Og ungen var fornøyd (ellers hadde det jo ikke gått).

Jeg har stort sett få møter, og legger dem alltid til etter 10 om jeg kan, sånn at jeg ikke trenger å stresse når det å få tre barn ut om morgenen ikke går helt på skinner. Jeg jobber litt ekstra i perioder, men kan ta vinterferie med god samvittighet.

Jeg kan ikke tenke meg noe annet yrke som skulle være bedre tilpasset småbarnsforeldre.

Som kvinne i akademia hender det at jeg funderer på dette med kvinner i akademia. Det er for få av oss. Temaet ble bragt på bane igjen etter lørdagens oppslag i Morgenbladet, der fysikkstipendiat-og-rosablogger Sunniva Rose og tre kvinnelige realfagsprofessorer i 50, 60 og 70-årene diskuterer:

Screenshot 2014-02-24 20.53.20

Det snakkes mye om jenter og realfag. Om vi vil ha best mulig forskning, må vi hente talentene fra hele befolkningen, ikke bare den mannlige halvdelen. Derfor vil vi at realfag skal være et attraktivt valg for jenter.

Når man gang på gang får høre at man er en del av en utsatt gruppe, er det fort gjort å begynne å føle seg sårbar og overveldet av problemene som kommer til å dukke opp i fremtiden. Og når man leser artikkelen i Morgenbladet, er det ingen tvil om at generasjonene før oss har overvunnet mange hindringer. Men nå? Som jeg ser det, gjenstår egentlig bare to bremseklosser:

Kritisk Masse eller En Av Gjengen

Som en kvinne blant mange menn er man ikke en av gjengen. Ikke på samme måte som gutta. Det trenger ikke være negativt, men for noen, og i noen faser av livet, kan det være det. Derfor tar det tid å snu kjønnsfordelingen i et miljø. Jeg tror vi er på vei. Om jeg ser meg rundt på fysikk, er det få kvinner over meg, men en god del ved siden av og under meg. I løpet av få år vil det bli lettere for jenter å finne gode kvinnelige rollemodeller i realfagene.

Midlertidigheten

Bare et fåtall av de som får doktorgrad vil noen gang ende opp som professor. Et liv som forsker starter i midlertidige stillinger, og mange er vel over 40 før de får en fast ansettelse. Midlertidige kontrakter gjør det vanskelig å planlegge fremtiden og å få boliglån.

Dette gjelder både kvinner og menn. Men jeg tror det er lettere å takle den usikre tilværelsen om man er en av gjengen. Man føler støtte fra sine likemenn, og kan gjenkjenne seg i sine overordnede. For en kvinne som henter mesteparten av sin støtte utenfor den akademiske verdenen, kan det bli vanskeligere å se verdien i år etter år med usikkerhet.

Men… 

Det kommer selvfølgelig an på sjefen, og på gruppa man er i. Ukultur og mannssjåvinistiske drittsekker finnes i alle bransjer. Det gjelder å velge riktig sjef, og riktig arbeidsplass. La de bakstreberske miljøene dø ut av seg selv.

Nå er det vår tur!

Jeg nyter en fantastisk priveligert tilværelse, og for den står jeg i gjeld til tøffe damer som har banet vei. Nå gjenstår det bare å fullføre. Om vi bare vil, kan vi få denne kvinneandelen langt nok opp til at det å velge realfag blir et like aktuelt valg for min datters venninner som for min sønns venner.

Skal vi liksom være den generasjonen som ikke tåler litt motgang? Det er da for søren ikke meningen at ting skal være greit hele tiden! Det passer aldri å få barn. Det passer aldri å flytte, det passer aldri å få kjæreste, eller bli skilt, eller å bli syk. Livet er upraktisk. Men det er ikke så mye mer upraktisk for oss kvinnelige akademikere enn for alle andre.

Sånn! Der er det sagt. Jeg gir meg ikke så lett! Kom igjen, dere!