Fysikk og Fascinasjon

en blogg om ny og gammel forskning, og om den fantastiske naturen


4 kommentarer

Hurra!

Noen husker kanskje at jeg fikk en artikkel refusert i høst? Artikkelen tar for seg resultatene fra AFM-arbeidet jeg har drevet med i København og på forskningslabben til odontologene (se her, her og her). Det tok tid å manne seg opp for å sende den igjen, men jeg fikk endelig gjort et for et par uker siden, rett før fristen gikk ut. Og i dag (allerede!!) kom beskjeden:

Dear Ms. Røyne:

Thank you for the manuscript submission entitled «Repulsive hydration forces between calcite surfaces and their effect on the brittle strength of calcite bearing rocks» [Paper #2015GL064365] to Geophysical Research Letters. I am now ready to accept your manuscript, after some very minor revisions below.

Leste jeg riktig? Jo! Det står faktisk I am now ready to accept your manuscript. Haha!

Og, desto bedre, «very minor» endringene er faktisk latterlig små. Bytt ut tre ord, sett inn en enhet som mangler, og dobbeltsjekk forkortelsene av tidsskrift-navnene i referanselisten.

🙂

Jeg har feiret med is, og ute er det blomster.

IMG_4088Siden jeg startet dagen med 17. maifeiring i barnehagen fortsetter jeg feiringen med reinstallering av datamaskinen på labben, som selvfølgelig er litt nedtur.

IMG_4090Mens jeg ser linjer bevege seg langsomt over skjermen prøver jeg å bygge en boks til instrumentet mitt. Av isolasjonsplater.

IMG_4091

Det er rart med det, en sånn publikasjon er jo kulminasjonen av mange, mange måneders arbeid og virkelig prikken over i-en i forskningsarbeidet. Dette tidsskriftet er heller ikke et hvilket som helst et og jeg har aldri greid å publisere noe der før. Men hva gjør man egentlig? Det er grenser for hvor mye jubel man kan drive med midt i arbeidsdagen.

Uansett.

🙂


3 kommentarer

De fordømte reviewerne

Jeg angret bittert på å ha sjekket eposten rett før jeg skulle legge meg da jeg åpnet denne beskjeden:

Dear Ms. Røyne:

Thank you for submitting the manuscript (…) to Geophysical Research Letters. Based on the review(s), and my own evaluation of the manuscript, I have determined that this article requires substantial revision; therefore I cannot accept this version of the manuscript for publication (please see Editorial Policies for major revisions at http://www.agu.org/pubs/pdf/Editorial_GRL.pdf).

Fra å være klar til å krype til køys ble jeg våken, sur og lei. Dette har jeg jobbet med i månedsvis og så er det bare dritt. Hvorfor driver jeg egentlig med dette? Kan jeg ikke bare få meg en annen, enkel jobb? Eller i det minste en jobb der man ikke skal være så fordømt fremragende hele tiden, for det er jeg jo tydeligvis ikke.

Jeg sendte beskjed til medforfatterne mine:

Well, this didn’t go all that well. The second reviewer has pretty much misunderstood the entire method we use, and is just asking for a lot of clarifications to be made in the text, which is no problem. But reviewer 1 is asking for lots of new experiments to be done. This would of course be nice, but I don’t see how I would be able to do them

Neste morgen bestemte jeg meg for å lese eposten og reviewene igjen, og klarte å legge merke til vendinger som «The reviewers found promise in the manuscript and indicated that they would like to see a revised manuscript eventually published» og «This is interesting and nice work». Er det håp?

Min danske medforfatter reddet dagen med en liste over hvordan vi helt fint skal klare å besvare kritikken, og kommentaren «we are not the only ones facing bad reviews», vedlagt følgende video, som jeg er nødt til å dele. Jeg må beklage til de av dere som enten ikke er forskere eller er så fremragende at dere ikke er vant til å få slike beskjeder, det kan hende dere ikke vil le like mye av dette som meg.


1 kommentar

Gladhistorie om forskning som lever videre

I blant får jeg automatisk genererte eposter fra akademiske forlag om at noen har sitert en av mine publikasjoner. Det er hyggelig av flere grunner: En ting er at antall siteringer er en av de tingene man bruker for å fortelle at man er en god forsker (sånn at man kan få penger til å forske videre). I tillegg gir det en god følelse å vite at noen faktisk har lest det man har brukt så lang tid på å skrive, og funnet det såpass interessant at de velger å bruke det som en stor eller liten del av det de bygger sitt eget arbeid på.

Her om dagen kom et slikt varsel som jeg ble ekstra glad for.

Screenshot 2014-08-09 21.14.23
For omlag ti år siden bodde jeg i Sydney og jobbet med mastergraden min. Resultatet ble et forslag til en dings som skulle brukes til å kjøle ned solceller som blir truffet av lys fra hundrevis av små speil. Dingsen min var basert på det som på engelsk kalles impinging jets, som består i at man spruter vannet i tynne stråler med høyt trykk ned mot flaten man vil avkjøle. Denne metoden gir spesielt effektiv varmeutveksling mellom vannet og den varme overflaten.

Denne dingsen brukte jeg ganske mange arbeidstimer på. På slutten av arbeidsdagene syklet jeg hjem til Bondi Beach og kastet meg i bølgene. Ah, det var tider.

Denne dingsen brukte jeg ganske mange arbeidstimer på. På slutten av arbeidsdagene syklet jeg hjem til Bondi Beach. Ah, det var tider.

Jeg skrev i artikkelen min at de to metodene som ville egne seg best for å avkjøle en plate med solceller som får så mye lys på seg er 1) jet-metoden, og 2) mikrokanaler, som er en teknikk som er ganske vanlig i kjøling i for eksempel datamaskiner og andre steder der man har liten plass. Og nå viser det seg altså at en gruppe med franske og spanske forskere har tatt dette et skritt videre og laget en kombinert jet- og mikrokanal-basert kjøledings for solcellekjøling som de har testet i et utendørs testsystem og fått gode resultater. Kanskje dette dukker opp i et stort solkraftverk en dag?

I forskningen bygger man sten på sten, og det kan gå uhyggelig tregt. Alle mastergradstudenter, doktorgradstudenter og andre forskere har nok kjent på følelsen av å gjøre noe som kanskje ikke fører noen steds hen. Derfor er det ekstra hyggelig å oppdage at noen har tatt opp tråden flere år senere, og faktisk hatt nytte av det man har gjort. Disse fine overraskelsene dukker opp jevnt og trutt når man har vært i bransjen noen år.

(og moralen er, kjære masterstudent om du leser dette: Sørg for at resultatene fra masteroppgaven din blir publisert som en ordentlig artikkel! Ellers er sjansen utrolig mye mindre for at andre får nytte av arbeidet ditt.)